09.09.17

Klokken er 01.43. Jeg ligger og irriterer meg over at sovemedisinen ikke ville funke. Jeg ligger og lurer p hvor jeg har gjort av lappen med e-postadressen til prinrkontakten min. Og jeg har noe p hjertet: 

For noen r siden trodde jeg ikke livet kunne gjre mere vondt. Jeg var sikker p at hadde ndd smertegrensen, at mer smerte gikk hverken an fle eller overleve. Men jeg tok feil. For de to-tre siste rene har vrt verre enn jeg i min villeste fantasi trodde gikk an. Det har vrt lite blogging. Jeg har rett og slett ikke klart det. Jeg har vurdert slette bloggen flere ganger, men det har fltes feil det ogs. S jeg har latt den st, i hp om at jeg skulle klare skrive igjen. For jeg har masse p hjertet, det er bare s utrolig vanskelig sortere alt kaoset ned til et blogginnlegg, eller en setning i det virkelig liv for den saks skyld. 
Det kommer store monsterblger av smerte skyllende over meg, jeg blir sltt over ende. Alt er ukjent og skummelt. Jeg er redd. Alt flyter sammen og blir en stor klump av kaos. Det gjr s ulevelig vondt. 
Jeg vil s gjerne ut av dette. Men jeg aner ikke hvordan. 
Jeg mter opp til samtalene med behandler og prver "vrenge" sjela mi. Jeg tar medisinene mine. Jeg prver snakke med personalet her jeg bor. Jeg har gtt med p f injeksjon med medisin en gang i mneden. ​Jeg prver distrahere meg selv. Jeg prver virkelig. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjre. 


Jeg har et hp om skrive mer fremover. Jeg vet ikke om jeg kommer til klare det, men jeg skal prve. For jeg tror jeg har godt av det. 



Jeg kveles

jeg gisper etter luft
for det gjr s inderlig vondt
eksistere

jeg venter 
p at tken skal lette
s jeg kan leve litt igjen

jeg prver tro deg
nr du sier at ogs dette skal jeg klare 

den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles 


 



svart hull

S har det blitt nesten to mneder siden sist, igjen. Hvorfor? Det er flere rsaker. Som jeg har sagt s mange ganger fr s savner jeg skrive. Jeg savner klare sette ord p ting. For jeg klarer ikke det like godt lenger, det er noe som stopper. Og det er s frustrerende! Jeg koker snart over av tanker og flelser. Men aner ikke hva jeg skal si eller gjre. S jeg gjr ting som ikke er s bra. Ting som skaper problemer. Jeg har i det siste ftt en hel ny haug mennesker jeg burde si unnskyld til, og det skal jeg, jeg m bare komme meg ut av dette mrket hullet frst. For det er snn det fles n. Jeg har falt ned i et svart hull. Jeg prver krabbe, klarte, krafse og skrike, men ingenting funker. Og det gjr s vondt. 

Jeg hper komme tilbake sterkere. Takk til alle som tenkt p meg og sendt meg noen ord eller hjerter. 



sovetid p avdelingen

Det er sovetid p avdelingen. Men ikke alle sover. Jeg later som, s ikke nattevakta skal sprre sprsml. Jeg har blitt ganske flink til fake svnpust. S m jeg bare nikke og smile nr dagvaktene spr om jeg har sovet godt i natt. For de har allerede hatt rapport og lest journal. Jeg vet det er stygt lyve, men jeg orker ikke repetere meg selv igjen og igjen (og igjen). 

Ta meg vekk  

langt vekk 

hvor smerte ikke lager s dype arr



En liten oppdatering

I skrivende stund ligger jeg p sykehuset  med lungebetennelse, etter en lite gjennomtenkt og veldig spontan handling sndag kveld. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jeg ble funnet liggende halveis ut av senga med spy over hele meg. Oppkast i lungene=lungebetennelse. Som igjen frte til lungekollaos. Ble flyttet fra intensiven til hjerteavdelinga i gr, da hjertet mitt ikke oppfrer seg helt som det skal. Men er p bedringens vei og hper bli skrevet ut p mandag. 

S n ligger jeg her og irriterer meg over klokka til han som sitter i dra og skal passe p meg. Den tikker s hyt! I tillegg har jeg noen vonde liggesr bde her og der. 

Jeg m si at jeg syns det er litt skummelt at jeg kan ta spass mange piller, og ikke huske noe av det etterp.  Det har vrt en utrolig slitsom og tung tid i det siste og jeg har kjempet med nebb og klr for og ikke gjre noe "dumt", derfor blir jeg litt oppgitt. Jeg vet jo veldig godt at det var jeg som svelget pillene, men jeg klarer ikke huske det. 

Ellers skjer det veldig lite i livet mitt. Men jeg har skt om stttekontakt igjen (da jeg skte sist gang, fikk jeg en stttekontakt, men jeg trakk meg).  Jeg har begynt f bedre kontakt med primrkontakten min i boligen etter at vi har satt inn faste "kjreturer", jeg har alltid syns det er enklere og snakke nr man sitter i en kjrende bil. Det har lettet litt p trykket.

Jeg tenkte egentlig og skrive et innlegg om hvordan 2016 har vrt for meg, men syns hele innlegget ble dystert, teit og sytete, s droppet det. 

Men, en ting er verdt nevne. Jeg ga fra meg dagboken min til behandleren min som han skal lese til neste time, det var et sinnsykt skummelt og stort steg. Hper det kan komme noe positivt ut av det. 

 



Tantegull

Har noe i livet mitt som fr meg til smile. Fine tantegull♥ Som jeg er s heldig f vre fadder til og som jeg fikk 
bre ned kirkegulvet nr sstra mi gifta seg i fjor sommer.
Takk for at du er deg, Isak.



 



Sint, trist, sint, trist

jeg er s jvlig lei av at alle skal vite hva jeg fler og tenker hele tiden! skriker jeg og velter stolen. Han sitter der helt stille og rolig. Jeg blir enda mer rasende. Det irriterer meg s grusomt at han kan sitte der helt rolig, mens jeg fler at hodet mitt skal eksplodere hvert sekund. Tankene og flelser flyr frem og tilbake, opp og ned og krsjer med faretruende fart. Det fles som jeg har mange tanker p engang, og det er umulig f det til bremse litt eller stanse. Jeg vil si noe, men jeg klarer ikke. Det kommer ord ut av munnen min, men de gir tydeligvis ikke mening. Jeg blir s frustrert. Jeg setter meg p gulvet, og plasserer henda under rumpa, for jeg er redd for hva de kan gjre. Jeg er redd for blunke. Redd for hva jeg, kroppen min, kan ha funnet p det lille, svarte yeblikket. 
Jeg fr beskjed om at jeg m legge meg. Prve sove, i hvertfall hvile. Jeg eksploderer igjen. Jeg har jo akkurat fortalt deg at jeg ikke fr sove, det var du som spurte! Hva er vitsen snakke med deg hvis du ikke fr med deg hva jeg sier uansett?

Jeg er s sint for tiden. S utrolig rasende. Men i neste yeblikk fler jeg meg trist, s trist at det gnager langt inn i sjela og er 100% sikker p at jeg ikke overlever til neste dag. S blir jeg sint igjen. Sint for alt det dumme jeg har gjort. Sint for hva jeg har utsatt meg selv og de rundt meg for, srlig det siste ret. S blir jeg trist, fordi jeg vet det kommer en dag til i morgen, som kommer til bli akkurat like vond. Og snn fortsetter det. Det fles uutholdelig. 

Ting tar tid sies det. Og det vet jeg veldig godt. Men jeg syns jeg har ventet lenge nok n. N m det skje noe snart.  Kan noen fortelle meg hva jeg gjr galt, please.

 



De to siste rene

N er det veldig snart akkurat to r siden jeg flyttet inn i egen leilighet. Det er over to r siden primrkontaktene mine fortalte meg at jeg hadde ftt omsorgsbolig. TO R. Det er lenge det. Jeg visste at det kom til bli tft, men hadde ikke anelse om hvor tft. I tillegg til og mtte venne meg til dette nye livet mitt, kom flere utfordringer kastene mot meg. Jeg flte meg brutalt avvist av psykiatrien og stod uten behandling i sju mneder. Det tok sju mneder, sknad fra tre forskjellige leger, utallige purringer og telefonsamtaler og mter fr jeg fikk en ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Fikk beskjed om at neste steg var og klage til fylkesmannen, noe jeg ikke ville. Jeg ville ikke tvinge meg til behandling p et sted som ikke vil ha meg som pasient. Men det var det som fikk fart p ting, for da de fikk hre at vi hadde tenkt klage s fikk jeg en ny behandler, nesten p dagen. Jeg blir irritert av tenke p det. Jeg hadde mange stttespillere rundt meg som ikke ga opp, selv om jeg hadde gjort det. Hva med de som ikke har det? Det er ikke rart at mange faller ut av systemet. Stttespillerne mine (fastlege, to leger p avdelingen jeg har vrt akuttinnlagt, og 3-4 personer i kommunene sa de aldri hadde vrt borti s drlig behandling. Men jeg vet veldig godt at dette ikke er et enkelttilfelle. I ettertid har jeg ftt beskjed om at jeg ble behandlet p en uverdig mte og har ogs ftt en unnskyldning. 
Oppi alt dette ble ogs en av mine nrmeste alvorlig syk. Det har vrt en beintff jobb  vre prrende og samtidig skulle passe p at jeg ikke sliter meg selv helt ut. Jeg har lyst til stille opp hver dag, men formen min tilsier at det ikke gr. S da blir jeg liggende i senga og kjempe mot den drlige samvittigheten min. Det er en utrolig vanskelig balansegang. Jeg prver hre p de rundt meg som sier at det ikke kommer noe godt ut av hvis jeg sliter meg ut spass at jeg blir innlagt, men det er vanskelig. 

Disse to rene har vrt fulle av utfordringer. Det har vrt mange innleggelser. Det har vrt mye "drama". Det har vrt mye usikkerhet. Bde i forhold til behandling, om jeg kan beholde leiligheten og livet generelt. Det har fltes(og fles) uutholdelig. Jeg er sliten. Men holder ut. 

I april tok jeg den tredje tatoveringen min. Den betyr utrolig mye for meg og har med de siste to rene og gjre. Her er den helt fersk. 



veiskille



Disse hersens veiskillene
HVORFOR skal det vre s vanskelig velge "riktig" vei?

Jeg trenger en bruksanvisning for livet, N!

Jeg str i nettopp en av disse hersens veiskillene akkurat n. Og jeg aner ikke hva jeg gjre. Uansett hva jeg velger s blir det feil, og jeg tr ikke engang tenke p konsekvensene. Jeg er s lei. S utrolig dritt lei. Jeg er sliten, og finner ikke kreftene jeg s srt trenger akkurat n. jeg er veldig bekymret for deg, du m hvile sier behandleren min. du m ta deg sammen sier hodet mitt. du m bare tenke positivt, s fikser det seg sa en annen. 
S blar jeg i en avis som ligger og slenger (noe jeg angrer like mye p hver gang) og lurer p om dette er en verden jeg vil tilhre? S mye ondskap. S mye urettferdighet. Jeg blir fysisk kvalm. 

Jeg skulle nske noen kunne ta valget for meg. Men det er det jeg som m gjre. Jeg kan lytte til folks meninger men for vre rlig gjr de meg bare enda mer forvirret og usikker. 

Jeg trenger den bruksanvisningen, N!


 



Gnagsr

Lyder gnager i rene mine. Og det er mer brk enn vanlig her jeg bor. Alle lyder kjennes ut som gnagsr. Det er utrygt og ekkelt og ligge vken om natten og hre smerteskrik og ting som knuser i vegg og gulv. Men samtidig vet jeg at det like godt kunne vre meg. Jeg fr drlig samvittighet for alle gangene jeg har utagert og skremt naboer og medpasienter. Og jeg vil s inderlig sterkt fjerne det som plager personen som uler dag og natt. 
Personalet i boligen prver berolige meg med at de har kontroll. Men jeg vet at hvis det pgr lenge nok, s m de ringe politiet. Jeg har lyst til finne frem headsethet og koble vekk fra virkeligheten. Men alle lyder gjr jo vondt, s det funker ikke det heller. Har prvd med repropper, men da hrer jeg alle lydene i kroppen min. Ventilasjonsanlegget brker. Hodet brker. Verden brker. 

Trenger stillhet. Men det blir jo aldri stille. 



Hei?

N er det evigheter siden sist. Har det noen gang gtt s lang tid mellom to innlegg noen gang siden jeg opprettet bloggen? Tror ikke det.

Den fysiske helsa er bedre. Legene fant endelig ut hva det var, jeg fikk en ganske omfattende behandling, og n er jeg nesten frisk igjen. Men rett etter at jeg flte meg nogenlunde p beina igjen fikk jeg kyssesyken som slo meg ut et par mneder. S fikk jeg omgangsyken, s influensa, s omgangssyken igjen. Immunforsvar sa du?
I tillegg har livet vrt tft generelt. Kommer sikkert til skrive om det etterhvert. Men tror jeg er tilbake i hvertfall, for herregud jeg savner skrive. 



30.03.2016

Jeg savner blogge. Jeg tenker h, n trenger jeg skrive. Men s blir jeg som regel avbrutt av at magen vrenger seg og jeg m lpe p do. Eller s ligger jeg i senga med feber og orker ingenting, eller vrir meg i smerter. Med andre ord: jeg er fortsatt syk. Legene klr seg fortsatt i hodet. Jeg tror jeg har vrt mer hos legen de siste mndene enn jeg har vrt noen gang (og det er mange). Blodprver, urinprver, ultralyd og rntgen. Sjekke puls, blodtrykk, lunger, hjertet og lymfekjertler. Igjen og igjen.
I skrivende stund er klokka fire p natta og jeg ligger og smgruer meg til legetimen min senere i dag. Nytt sykehus, nye leger, nye underskelser. Hper de kan gi meg et ordentlig svar.

Temaet i behandlingen for tiden er tillit.
jeg forventer ikke at du skal stole p meg etter et halvt r eller ett r. Men en gang m du det, hvis du skal bli bedre sa behandleren min p slutten av timen. Det skremmer meg. Men jeg vet det er sant. Er det tillit som er det store problemet? Er det derfor jeg ikke kommer videre? Er det derfor funksjonsevnen min bare gr nedover? Er det p tide fortelle hele sannheten? Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet bare at dette er fryktelig smertefullt, og at jeg er sliten. Hvor langt kan et menneske presses egentlig? Hvor mye tler en kropp?

Det er s mye som foregr for tiden, samtidig str jeg bom stille.



12.02.16

Kroppen min begynner bli sliten av vre syk og ha feber n. Jeg l rett ut hele julen og drakk rett i koppen med sugerr og knasket antibiotika. Rett over nyttr hadde jeg en liten innleggelse etter en fest som gikk over styr, s fikk jeg influensa, var nogenlunde i grei form i noen dager fr jeg ble jeg syk igjen. S jeg har nesten bare ligget rett ut siden midten av desember, nesten ikke orket holde hodet oppe. Trodde jeg var p bedringens vei igjen, men ble brtt drligere. Legene fortstr like lite som meg av hva som skjer med kroppen min. Jeg har en haug av forskjellige symptomer som ikke ser ut til henge sammen. Prvene legene har tatt er ikke bra, men de klarer ikke finne ut hva det er. Kroppen oppfrer seg rart. Har ny time hos fastlegen min neste uke, hper p svar. For snn her kan det faktisk ikke forsette -

for

jeg trenger kreftene mine til kjempe alle kampene

som foregr oppe i hodet mitt

fr jeg eksploderer.

Kroppen min brenner og skriker, har jeg skrevet i dagboka mi. Den setningen gr igjen over fem sider, for jeg fant ikke noe annen mte beskrive smerten p. Intens? Altoppslukende? Uutholdelig? Jeg klorer meg fast, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg grter mye. Ogs ligger jeg i senga, fordi kroppen min ikke orker annet. Skulle nske jeg skjnte hva kroppen min prver fortelle meg. Jeg vet jeg ikke har vrt spesiell snill mot kroppen min de siste rene, men vr s snill, ser du ikke at jeg trenger kreftene mine til bekjempe noe annet n?

Kanskje er bare kroppen lei. Lei av at jeg behandler den som en dritt. At jeg ikke hrer p hva den forteller meg? Jeg hadde i hvertfall vrt lei hvis noen hadde behandlet meg s stygt. Og det komiske her er jo at det er min kropp. S jeg burde kanskje vre lei meg selv? Og jeg ER lei meg selv, men ikke p den mten.

Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening engang, men det er kanskje ikke s viktig nr alt er meningslst.





ret 2015

Det er snart 2016. Det har ikke vrt mye blogging i 2015. Egentlig har jeg masse p hjertet, men livet holder et hardt grep rundt halsen min. Jeg har s masse jeg vil skrive om, men s blir det aldri til at jeg gjr det lenger. Jeg har til sammen kjpt over 20 skrivebker dette ret, fordi jegvilskrive. Jeg vil f det ned p papiret og ut av systemet, men igjen - det blir liksom aldri snn. Underutkast i arkivet p bloggen ligger det over 900 upubliserte tekster. Noen inneholder bare et eller to ord eller ett bilde. Mens andre er lange, men gir ikke noen mening.

Hvordan skal jeg beskrive ret 2015?

Kaotisk.

Desember 2014 skrives jeg ut etter ha vrt innlagt i over 13 mneder. Jeg ble skrevet ut til egen leilighet med bemanning, med en konomi som gr an leve p, jeg kjpte meg til og med ridebukse fordi jeg tenkte jeg skulle starte ri igjen. Men ridebuksa ligger ubrukt innerst i klesskapet mitt. Jeg hadde et opplegg rundt meg. Kriseplan, individuell plan (som kommunen i ettertid mener jeg aldri har hatt), ny behandler og ny fastlege. Jeg visste jo at dette ville bli tft. Det var ikke snn at jeg trodde at n er alle problemene mine borte og n kan jeg bare late som de siste rene av livet mitt aldri har skjedd. Men at det skulle blistil de grader tft hadde jeg virkelig ikke sett for meg.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg reagerte nr en av mine nrmeste fikk en alvorlig diagnose og hvordan det fltes og ikke bli trodd av behandleren jeg hadde, som frte til at jeg sluttet i behandling. Dette skjedde ganske tidlig i 2015 (februar) og det gikk hardt inn p meg. Men jeg tror jeg juger hvis jeg sier at det kun er derfor det siste ret har vrt tft. Det var noe fr det. Jeg klarer bare ikke helt sette ord p hva det var. Rett over nyttr skjer det noe. Med flelsene og tankene mine. Noe vondt og..rart? Det kom ikke snn PANG, men litt gradvis. Jeg klarte ikke finne ord for det, det var bare jvlig galt. Men da februar kom sa det virkelig PANG. Ikke lenge etterp hadde jeg et selvmordsforsk og ble innlagt. Da jeg ble skrevet ut igjen var egentlig frste tanke og prve igjen og denne gangen skulle ingenting stoppe meg. Jeg hadde en bombesikker plan og hadde skrevet avskjedsbrev. S var det noe som slo meg: jeg kan faktisk ikke ta livet mitt. Den var ny for meg. Jeg har jo tenktdu burde ikke ta livet av deg fordi blabla og da blabla men at jeg ikkekunne,den var ny.



S hva faen gjr jeg n da?tenkte jeg. Den kvelden lp jeg. Jeg lp til beina ikke klarte holde meg oppreist lenger. Og jeg skrek. Jeg skrek til jeg ikke hadde mer stemme igjen. Jeg faller sammen i gjrma midt i skogen og det er blitt natt. Da tikker det inn en melding p mobilen min som jeg har i baklomma. Det er nattevakta i boligen som er bekymret og lurer p hvor jeg er.

Hva ble svaret p "hva faen gjr jeg n da"? Alkohol. Og masse av det. Spass mye at det er flaks at jeg lever i det hele tatt. Jeg orket ikke forholde meg til verden og livet. Jeg falt tilbake i gamle spor. Jeg som nesten ikke hadde smakt alkohol p flere r(fordi jeg levde s tett med foreldrene mine eller var innlagt) klarte meg plutselig ikke uten. Det ble mye brk. Mye krangler og misforstelser. Etterhvert ogs med politiet. Jeg har ikke ord p hvor mange problemer alkohol har skapt for meg det siste ret. Jeg er ikke stolt av det, for det er ikke kult og hre historier og se bilder/filmer av ting du ikke husker noe av fordi du var for dritings. Det er ikke kult og spy ned sofaer og biler. Eller bli brt hjem fordi du ikke klarer g selv.

Det tok ikke lang tid fr folk rundt meg ble bekymret. Men jeg ga blaffen. For ingenting stemte i livet mitt uansett. Og jeg ble utrolig god til juge og finne opp historier og unnskyldninger. Jegser jo n at det er et problem, etter mange mneder, og at det kanskje var(er) mer enn vanlig ungdomsdrikking. Men faen s vanskelig det er komme seg ut igjen av den onde sirkelen.
Jeg raste ned over 20 kg for jeg spiste jo nesten ikke. Og alkohol p tom mage frer jo sjeldent til noe bra. Selvskadingen ble verre. Jeg gjorde ting jeg har lovt meg selv at jeg aldri skulle gjre og som jeg ikke engang visste at jeg var i stand til.

Nei, det var ikke snn livet mitt skulle bli. Jeg skulle ikke bli svingdrspasient igjen. Jeg hadde ikke sett for meg at livet mitt skulle best av vkne med tidenes fyllesjuke og prve finne ut hvor jeg er flere dager i uka, igjen. Jeg hadde ikke trodd at alkohol skulle komme fr regninger. Jeg hadde hpt p et ganske stabilt liv.

Jeg vil ikke ha dette livet. For det er for smertefullt. Uutholdelig. N m jeg bare finne ut hvordan jeg skal komme meg ut av det. Etter en sju mneders lang kamp fikk jeg ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Hadde aldri trodd jeg skulle begynne i behandling igjen. Men de rundt kjempet for meg da jeg ga opp. Uten fastlegen min vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort. Jeg unner ikke et eneste menneske g gjennom den prosessen. For den er jvlig hard. Hva med de som ikke har noen rundt seg til vre med p den kampen?
Da jeg for snart et r siden spurte om f bytte behandler hpte jeg s inderlig at de s meg som det jeg var. Et menneske som virkelig ville ha hjelp, men som ikke klarte det snn situasjonen var. Det kostet meg utrolig mye og jeg ble totalt sltt i fillebiter fltes det som. Og jeg bestemte meg for aldri be om hjelp igjen. Det var bare for vondt bli avvist. Dette mtte jeg bare klare selv ogs fikk vi se hvor lang tid det tok fr det gikk i dass. Det tok ikke s lang tid.
En dag kommer primrkontakten min inn med en gul post-it lapp med en time hos overlegen hvor jeg skulle snakke om medisiner.faen tenkte jeg. Enda en lege som skal prve f meg til ta den medisinen jeg ikke vil ha. Og fordi psykiatere alltid har skremt meg. Men jeg valgte mte opp. P slutten av timen spr hannr vil du se meg igjen da?. Jeg blir overrasket og spr hvorfor vi skal sees en gang til. Og han forklarer da at han er den nye behandleren min, om jeg vil. Etter mye om og men, endelse diskusjoner med meg selv og andre valgte jeg takke ja til forsette hos han. Jeg syns det sier litt ogs (egentlig ganske mye), nr jeg frivillig gr til en psykiater. Fordi de skremmer meg s mye.

S der er jeg n. Jeg gr til behandling igjen. Jeg bor fortsatt i egen leilighet. Jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling to ganger, men sagt nei begge gangene for jeg hadde jo lovt meg selv og aldri be om hjelp igjen.
Det er tffe samtaler i behandling for tiden. Jeg str ved et veiskille igjen. Jeg kan velge bestemme meg for at jeg ikke tr pne meg for en ny person og forsette vandre i denne smertefulle, uutholdelige og onde sirkelen. Eller jeg kan velge prve tro p det han sier, om at han vil hjelpe meg og at jeg kan stole p han. Men da risikerer jeg bli avvist igjen. Og en ny brutal avvisning tror jeg faktisk ikke at jeg takler. Det gjr bare for vondt. Akkurat n fles det ut som velge mellom pest og kolera. Jeg er sliten n, utslitt. Men jeg m ta et valg.


//google



fortell meg at dette bare en drm

vr s snill ogfortell meg
at alt dette
bare er en drm
et mareritt
og at jeg snart vkner

vr s snill
fortell meg
hvor normalt og kjedelig
livet mitt egentlig er
bare jeg vkner fra
denne
drmmen
dette
marerittet

men ikke lyv til meg
vr s snill

bare fortell meg at dette
dette gr ogs over

kan vi mtes p halvveien i hvertfall?





Jeg vil ut av dette, men vet ikke hvordan

Jeg sa s fint at skrivelysten hadde kommet tilbake, og det har den jo. Det er bare s utrolig vanskelig konsentrere seg for tiden. Det har bare blitt halvferdige setninger som til slutt ikke gir noen meningen i det hele tatt. Jeg har ikke lest en bok p sikkert ett r og det se p film eller tv-serie har jeg ogs gitt opp. Til og med musikk har bare blitt et forstyrrende element som jeg skrur av igjen med engang.Men nvknet jeg og flte for skrive og det ser ut til g greit.

I skrivende stund er klokken straks seksom morgenen og jeg har sovet i nesten 18 timer i strekk (bare tatt medisiner og sovnet igjen). Enten har jeg vrt s trtt at jeg ikke har lagt merke til de andre tilsynene, eller s har personalet bare latt meg sove og ikke prvd vekke meg. Det fins hvis ikke noen mellomting mellom g svnls i dagesvis og sove 16-20 timer n lenger. Prver huske nr jeg flte meg uthvilt sist, men klarer ikke komme p det. Egentlig var det handledag i gr, men kjleskapet mitt er stapp fullt av mat som har gtt ut p dato.
Det er snne dager n hvor hver minste ting virker som bestige fjell. Hvor jeg lper til jeg ikke klarer st p beina. Jeg vil ut av dette smertehelvete, men vet ikke hvordan jeg skal gjre det.



Egentlig er jeg dritt lei av klage, fler at jeg ikke gjr noe annet enn sutre. S vil derfor legge til at 21. septemeber ble jeg tante til en veldig fin, liten gutt.
Vi holdt vel alle pusten en stund. Men trstet oss med at dere var p det sykehuset og den avdelingen som er eksperter p kompliserte keisersnitt. Og det gikk jo fint.

Velkommen til verden Isak. Hper livetbehandler deg godt.



Den smerten, vet du

Du vet den smerten? Den jernkloen som tar et hardt tak rundt hjertet ditt og nekter slippe taket fr du svarer p meldinga eller ringer meg. Den (jvla) jernkloen som strammer og strammer mer for hvert minutt som gr uten at jeg hrer fra deg. S viser det seg at du bare har sovet, glemt mobilen eller ikke hatt mer strm. Men i mitt hodet raser tanker og bilder om mye mer dramatiske ting.

Jeg vet du har grtt mye for meg, selv om jeg bare har sett det en gang. N grter jeg for deg, hver dag, selv om du aldri ser det.

Dette er ikke rettferdig, det du gr gjennom. Du er for ung til forfalle n. Jeg vil s gjerne skru tiden tilbake til da du var den du pleide, fr du ble syk, og bli der og nyte den tiden. For jeg visste ikke hva jeg hadde, jeg skjnte det ikke. N vil jeg bare at du skal bli frisk. Men jeg vet du ikke kan bli det, du har en kronisk sykdom. Hvem skal holde motet oppe nr ikke legene gjr det engang?

Kjenner vi litt p samme smerte n?



Sommeren

Lenge siden jeg har skrevet noe n. En hel sommer faktisk.Jeg har brukt den siste tiden til bli vant med livet "her ute" igjen - utenfor de lste drene.

I slutten av juni smalt det, jeg falt, ordentlig hardt. Jeg vet ikke om dette fallet hadde kommet uansett eller om den kom pgrunn av de drlige nyhetene jeg fikk tidligere i r, men et stort fallvar det i hvertfall. Alt jeg sliter med eskalerte. jeg er oppriktig bekymret for deg, jeg er redd for at du enten kommer til d eller bli grnnsak. sa en til meg. Egentlig burde jeg vrt "grnnsak" n, snn som jeg har oppfrt meg. Men av en eller annen grunn jobber kroppen fortsatt for meg, selv hvor slem jeg ermot den.

Det har vrt kjempe tft. Mye tvang. Den frste uka husker jeg stort sett ingenting av, som sikkert er like greit.Hadde kontinuerlig observasjon(fastvakt) de frste seks ukene. Og har stort sett bare sett hvite vegger. S p vei hjem igjen sa jegdet er skikkelig rart sitte i en bil nr jeg ble spurt om hva jeg tenkte p. Hrte etterp hvor teit det sikkert hrtes ut. Skulle tro jeg aldri hadde sittet p med en bil fr.
De frste dagene etter jeg ble skrevet ut var jeg stort sett hos foreldra minefordi jeg fant et vepsebol p strrelse med to fotballer nr jeg kom hjem. Fant ut tidligere i r at allergien min mot veps har blitt ganske mye verre siden sist jeg ble stukket, kunne derfor ikke bo der. Men n har skadedyrkontrollen vrt og fjernet bde bolet og vepsene og jeg er endelig ordentlig hjemme igjen.


Hagen, eller "buret" som jeg kaller det. Frste turen ut i frisk luft p flere uker mtte dokumenteres.

Siste uken av juni, hele juli og nesten hele august er tilbrunget p sykehus i r. Jeg slapp i hvertfall mas om bde bursdagen min og ferie i r. Men det har vrt tft. Dette m vre en av de tffeste og vondeste periodene i livet mitt og den har vart i mange mneder n. Hva skjer? Jeg vet ikke, jeg. Alt er bare s..jeg vet ikke.
Jeg har s inderlig hpt at dette bare skulle vre en "fase", noe som gikk over hvis jeg bare holdt ut lenge nok. Hvis jeg bare klarte puste, klarte eksistere litt til. Men snn er det jo ikke. Men skrivelysten har i hvertfall kommet tilbake, etter og ikke skrevet noe p flere mneder. Har mye p hjertet.

N sitter jeg og venter p at klokken skal bli elleve. Da har jeg time hos fastlegen min. Gruer meg s flt. Har utsatt denne legetimen s utrolig lenge (5-6 r), men n kunne den ikke utsettetes lenger. Har skrevet ned det jeg vil (m) si p et ark og hper jeg klarer levere det.



Usanne rykter!

De siste dagene har det gtt rykter om at jeg har tatt livet mitt, det har jeg alts ikke. Jeg vet ikke hvor det kommer fra heller? Jeg har ikke skrevet noe noen steder som tyder p det.

S jeg beklager til alle som ble bekymret og redd. Det er veldig lite hyggelig for bde meg og de rundt meg vkne til meldinger fra folk som kondolerer.

Grunnen til at jeg ikke har svart p meldinger og slikt er fordi jeg ble innlagt p onsdag og er det fortsatt. Kan jo foresten fortelle at det ikke var p grunn av selvmordsforsk.

Det var egentlig alt jeg ville si og n m jeg levere fra meg mobilen. Vi skrives nr jeg kommer ut igjen.





Sommer

Det er under to uker, snart en, til jeg fyller 20 r, familien forventer at jeg m gjre noe stort. Jeg vurderer om jeg skal nske meg tandemhopp i bursdagsgave, men er rimelig sikker p at jeg ikke fr et ja av legen bde pgrunn av psyken og epilepsien (kunne selvflgelig bare skrevet under p at jeg hverken har psykiske lidelser eller epilepsi, men vil ikke utsette fallskjermhopperen for noe fare). Folk begynner f sommerferie. Mamma og pappahar startet "krig" med naboen om en dum reklameavis. Ssteren min er over halveis i svangerskapet. Jeg vurderer frem og tilbake om jeg skal bestille en legetime som jeg egentlig burde hatt for snart fem r siden. Jeg har endelig ftt ny mobil, men n er det dataen som er delagt. Kontakten med helsevesenet er bare kaos, det ser ikke ut som det finnes noe hjelp for meg p DPS - det er bare en evig drakamp som gjr meg totalt utslitt.
Prver finne noen som vil vre med meg p tusenfryd OG vre med opp i karusellene i sommer, da det kjre karusell er det eneste som fr meg til slippe tenke p tunge ting, men det ser drlig ut. Er ganske irriterende at jeg er den eneste i familien som ikke er redd/spyr av karuseller/berg-og-dal-baner. Men vet hvordan det er vre redd, s skal absolutt ikke prve presse noen. Det er snart to r siden bestemor dde, savner hun s flt.

Det er sommer. Det er 2015. Det er livet.

Hper alle fr en s fin sommer som mulig



Redd for noe jeg egentlig ikke tror p

Dette innlegget er veldig personlig for meg. Det er noe jeg tenker veldig mye p. Men har aldri trt ta det opp ordentlig med noen, skulle nske jeg hadde noen drfte det med. Hper jeg ikke fornrmer noen med dette innlegget, det er i hvertfall ikke meningen.

Hva skjer egentlig etter man dr? Jeg tror ikke p gud og har alltid trodd (hpt) at nr man dr s er man dd. Dd og begravet. Slutt p alt. Svart. Jeg har vrt livredd for at det finnes et liv etter dden. Jeg har vrt (og er) livredd for at det faktisk ikke gr ann unnslippe livet, at uansett hva man gjr er man dmt til forsette leve. Det m vre mitt verste mareritt. Jeg skulle nske det fantes ord som dekker hvor redd jeg er. Men det gjr det ikke.
Samtidig skulle jeg nske at jeg fikk mulighet til mte de jeg er glad i som ikke lever lenger. En klem hadde vrt fint. Det hadde vrt fint fortelle hvor mye jeg har savnet dem og hvor mye jeg har tenkt p dem. Bde de som frivillig har valgt avslutte livet og de som ikke valgte det. Men jeg m innrmme at om jeg mtte velge mellom bli "helt borte" og forsette leve(eller hva man skal kalle det?) s jeg fikk mte dem igjen, hadde jeg valgt det frste. Fler meg som et elendlig menneske nr jeg sier det.
hvis det finnes himmel og helvete vet jeg hvor jeg havner oghvis gud finnes er han ikke glad i meg i hvertfall er noe jeg har sagt flere ganger. Det er ikke det at jeg tror p det, men jeg er likevel s redd for at det er sant.
Flere ganger har jeg hrt at de jeg er glad i som har ddd forsatt fr med seg hva som skjer med meg, passer p meg og tenker p meg. Jeg vet det er ment som en trst, men jeg liker ikke tanken. Fr de med seg det jeg gjr? Alt det gale? Ser de hvilket forferdelig menneske jeg er? Hjertet slr litt hardere nr jeg tenker p det.

Det er flere som har tatt kontakt med meg p mail og skrevet at jeg m ta meg sammen, at jeg kommer til helvete hvis jeg forsetter utsette de rundt meg for den smerten det er ha et sykt barn/venninne/slektning og hvis jeg tar livet av meg. Ogs er det noen som har prvd f meg til tro p gud, fordi de mener at da vil livet mitt ordne seg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nr noen sier snt til meg, jeg svarte dem, men husker ikke hva jeg skrev.
Det er jo nettopp det jeg er redd for. At jeg har gjort folk s mye vondt at jeg kommer til straffes. Hva om det er absolutt ingen mte f slutt p smerten?

Jeg kan fortelle kort om en hendelse. Jeg hadde ligget p sykehuset i et par dager, bevisstls etter et selvmordsforsk. Jeg vknet og var s utrolig slapp og trtt. Da jeg s rundt meg var det helt hvitt (de hadde trekt for skjermbrettene). S hrer jeg stemmen til en mannvi beklager, men dette klarer ikke kroppen hennes, s hrer jeg grt. Jeg trodde en liten stund at jeg var d. Fr jeg hrte pipingen til maskinene jeg var koblet til, ser pulsmleren p pekefingeren og kjenner surstoff under nesa. Da ble jeg dratt tilbake til den brutale virkelighet, da skjnte jeg at jeg l p sykehuset og at det var legen som hadde snakket med foreldrene mine.
Som dere skjnner overlevde jeg jo. utrolig heldig sa legen. Jeg har hatt (og har) mye drlig samvittighet for hva jeg har utsatt foreldrene mine for, men den har brent seg fast.
Jeg trodde virkelig jeg var dd. Da jeg skjnte jeg at jeg hadde overlevd skrek jeg, veltet et bord og dro ut alle ledninger. Jeg lp nedover gangen i bare sykehusskjorte fr jeg besvimte og det neste jeg husker er at jeg vknet i senga, tilkoblet til faenskapet igjen. Veldig spesiell(vond) opplevelse.



Alt dette (og s mye, mye mer) er tanker jeg har kvernet rundt p i mange r, men det har vrt ekstra i hodet mitt de siste mnedene. P grunn av det jeg skrev om at en av min nrmeste har blitt alvorlig syk, men ogs fordi min sster er gravid og venter en gutt i oktober. Et menneske dr og et nytt menneske kommer til verden, er det ikke det man sier? Jeg fikk vite at jeg skal bli tante sist gang jeg var innlagt. Det stakk langt inni meg. Hva hvis jeg hadde lykkes med ta livet mitt? N som det er s mye lykke i livet hennes. Hadde jeg delagt den hvis jeg dde? Fr vondt inni meg nr jeg tenker p det. Tante Marte liksom, kan umulig bare vre meg som hrer at jeg ikke passer til den tittelen.Men jeg er veldig glad p hennes vegne, jeg vet hun har nsket seg barn lenge. Hun er frskolelrer og jeg vet hun kommer til bli en god mor. Alle barn liker henne, hun er s tlmodig med dem.
Senere i dag skal jeg og foreldrene mine mte foreldrene til typen hennes for frste gang. Jeg har veldig, veldig lite lyst. Men jeg vet det betyr mye for henne, s jeg skal dra. Jeg vil s gjerne gi et godt inntrykk, men fler ikke at jeg passer inn i det hele tatt. Ser for meg at dette vil ende i en katastrofe. Vil bare bli ferdig med morgendagen.


Ser at dette bildet kan virke veldig provoserende. Men var ikke meningen at det skulle vre pistol, bare s det er sagt.

Nr jeg leser gjennom innlegget ser jeg at det virker veldig banalt i forhold til hvor sterkt jeg fler p dette og hvor redd jeg er. Men det var det beste jeg klarte.



Mobilen kastes i gulvet

mobilen kastes i gulvet
genseren er mer rd en hvit
jeg skriker
kom deg ut!
la meg vre i fred!

hjelp?



De siste mnedene

skal du tilbake til vanlig tid? sier han og starter bilen.
nei
nr skal du tilbake da?
aldri svarer jeg.

Uka fr satt jeg p venterommet og ventet p at behandleren min skulle komme.er det noen spesiell grunn til at du er s nervs? spr han som er med meg.jeg vet ikke svarer jeg. Men egentlig visste jeg det. Jeg hadde bestemt meg for sprre om det var mulig bytte behandler. Jeg syns det var s ubehagelig skulle ta opp temaet. Jeg klarte ikke sitte stille p stolen. Gangene ned til kontoret til behandleren virker alltid s lang, men denne gangen virket de ekstra lange. Ut av ventevrelset, ned til hyre, s en lang gang, fr man gr til hyre igjen nedover enda en gang. Forbi masse kontorer. Jeg flger etter henne inn p kontoret og lukker dren bak meg og setter meg ned i den fordmte rde stolen med gule blomster, stolen som str alt for langt unna dra.
Hun begynner med det vanlige sprsmlet. hvordan har det gtt siden sist? og jeg svarer som jeg alltid gjr,greit. Jeg angrer hver gang jeg svarer greit p hvordan jeg har det. Men gjr det alltid allikevel.
S begynte hun snakke. Jeg husker ikke hva hun snakket om, men nr hun var ferdig sa jeg men jeg kom egentlig hit for sprre om det er mulig bytte behandler. Jeg er veldig klar over at det er vanskelig bytte behandler, har hrt om en del andre som har vrt i den situasjonen. Men det er vel verdt ett forsk tenkte jeg.
Hun spurte hvorfor jeg ville bytte og jeg forklarte hvorfor. det tror jeg ikke p var svaret jeg fikk. du kan ikke bytte behandler hver gang vi berrer et vanskelig tema. Noe stakk langt inne i magen min. Og jeg kjente trene komme. Jeg kan ikke bytte behandler hver gang vi berrer et vanskelig tema? Hvis det var snn at det var tilfelle hadde jeg antakelig spurt om bytte behandler sikkert tusen ganger til n, men jeg har aldri spurt om det fr. Jeg fortalte henne at det ikke var det som var grunnen, jeg hadde jo fortalt henne grunnen. Men hun trodde ikke p meg. I en hel time satt jeg og gjentok at det jeg fortalte henne var sannhet. Det var snn jeg flte det og jeg visste jo selv at det var 110% sant. Men hun trodde forsatt ikke p meg.jeg kan ta opp at du vil ha ny behandler, men du fr antakeligvis et nei. Jeg flte meg s avvist, ikke fordi jeg antakeligvis kom til f et nei, men for at hun ikke trodde p meg. Jeg lp grtende ut av kontoret, ga faen i vise frikortet, mtte bare ut derfra.
Men jeg mtte opp neste uke, med et bitte lite hp om f et ja. Men det gjorde jeg ikke. Hun gjentok det samme som sist.enten forsetter du hos meg eller s avslutter vi behandlingen, vi frarder jo sterkt at du slutter men det er ditt valg. Det var ikke noe vanskelig valg. Jeg klarer ikke snakke med en person som ikke tror p meg. Og jeg s heller ingen grunn til forsette. Da er det bedre at plassen gr til en hun tror p, som hun kan samarbeide med. hvordan skal jeg kunne stole p deg nr du sier du ikke stoler p meg? spr jeg. Men da var timen ferdig s jeg fikk aldri noe svar p det.
men da avslutter jeg behandlingen da? spr hun. Jeg nikker. Jeg fr et lykke til videre og beskjed om at hvis jeg noen gang skulle ombestemme meg m jeg snakke med fastlegen min s han kan sende en ny henvisning, fr jeg gr ut av dra.

Samme dag skjedde ogs to andre ting. Frst fikk jeg vite at en som str meg nr har blitt syk. Prognosen er drlig. Jeg skulle s gjerne nske det var noe jeg kunne gjre, men det er det jo ikke. Det finnes ikke medisiner som kan helbrede sykdommen, men lindre de verste smertene og forhpentligvis bremse utviklingen. Det er vondt se en person som er i god form bli drligere og drligere. Men jeg skal ikke skrive noe mer om det, med hensyn til personen.
Den andre tingen fler jeg heller ikke for skrive noe om. Derfor blir dette innlegget kun om behandling.

Jeg l grt i tre dager. Hvordan kunne alt dette skje p en dag?I to uker forlot jeg nesten ikke soverommet. Hva var vitsen med reise seg? Alt kom jo til g til helvete uansett. S kom dagen hvor jeg skulle i narkose og etter det sov jeg nesten bare i to uker. Jeg fikk noen komplikasjoner s fikk ganske sterke smertestillende. Det gjorde meg ingenting, da slapp jeg fle s mye. Jeg tok smertestillende og sov nesten til neste dose. S ble smertene borte og jeg sluttet ta de. Da kom helvete tilbake. Jeg flte meg s alene. Jeg hadde ingen jeg kjente, ingen snakke med. En mnedes tid fr dette hadde jeg svart gamle primrkontakten min p melding at jeg ikke nsket oppflging, det angret jeg veldig p i ettertid. Men jeg ville ikke ha kontakt med noen heller. Skrek til personalet hver gang de prvde snakke til meg, kastet medisinene i veggen nr de kom med de. Mtte ikke opp til avtaler. Sa jeg ikke nsket en stttekontakt allikevel. Jeg var s utrolig sint p meg selv.

Alt dette ble for mye for meg. Jeg orket ikke mer. Alt jeg sliter med eskalerte. Det kjentes ut som hodet mitt skulle eksplodere.S klokken tre om natta hang jeg utenfor en bru, med to tunge gjenstander i belte og fire sterke armer rundt meg. P legevakta drev legen og politiet og nrmest kranglet om glattcelle eller innleggelse var det beste for meg. Legen mente jeg bare trengte sove av meg rusen, mens politiet mente det ikke var trygt, at de kjente meg og ikke trodde det var rus som var problemet. Det ble innleggelse. Det samme gamle, brutalt og vondt. S husker jeg ikke s mye fr jeg vknet p sykehuset, etter to sprytestikk.
Jeg vet hvilke sprsml som kommer i vurderingssamtalene. Jeg kan de. har du konkrete planer om ta livet ditt?,hrer du mye stemmer n?, hva er det du vil gjre hvis du fr komme hjem?. Jeg er s lei av de sprsmlene, kan dere ikke bare slutte plage meg?

Tok hadetbilde av rommet p sykehuset for minne meg selv p at jeg ikke vil tilbake



N er jeg endelig hjemme igjen. Det er sendt en ny henvisning fra legen p sykehuset og fra fastlegen min, der det str at jeg nsker ny behandler. Jeg har blitt lovt at den skal bli prioritert fort, men jeg er veldig usikker p om jeg skal begynne snakke med et nytt menneske n. Hvis jeg fr et ja p bytte behandler, hva om dette menneske heller ikke tror p meg? Jeg orker ikke g gjennom det en gang til. Jeg lovte fastlegen min gi det en sjanse, men denne gangen tror jeg ikke jeg klarer holde det jeg har lovt. Jeg tror ikke jeg tr. Jeg kjenner jo at det ikke fungerer snn det er n, for dette er ikke levelig. Jeg har gjort utrolig mye dumt i det siste. Jeg har gjort ting jeg har lovt meg selv om andre at jeg aldri skal gjre. Jeg har sret minne nrmeste mer enn jeg kanskje har gjort noen gang, jeg har falt tilbake i gamle mnster, ting jeg gjorde for mange r siden fr noen visste om problemene mine.
hvis du fr et nei til ny behandler sender jeg en henvisning til noen driver privat praksis eller s kan du snakke med meg sier fastlegen min.Men det frister mest og bare drite i alt som har med behandling i gjre.men du m ha hjelp sier alle. Det er utrolig irriterende hre.

Det fles ut som det er ett r siden dagen da alt mtte skje p engang, men i virkeligheten er det "bare" litt over to mneder.Jeg vet jeg ikke har rett til klage, det gjr bare s vondt. Jeg har gtt mange r jeg uten ha noen snakke med og det vet jeg det er veldig mange andre som gjr ogs. Og det var JEG som valgte slutte. Og det er ikke det f plass p DPS som er vanskelig, for det str de (som de s fint sier) med pne armer, problemet er f ny behandler.Egoistisk er jeg. Dumme, dumme meg.

*pang*



Death in the candystore



Fjellveggen

Dette diktet har jeg delt en gang fr, kanskje to? Men det passer s bra n. Visst jeg husker riktig skrev jeg det mens jeg var innlagt i januar 2013.

jeg lper og lper

i hundre og frti kilometer i timen

p slitne ben

rett mot en fjellvegg

forsent bremse n

skaden har allerede skjedd

det gjorde ikke vondt

(jeg lover)



Jeg vil s gjerne

jeg vil s gjerne tro p det du sier
men det gjr jeg ikke
for du har bevist
gang p gang
at jeg ikke kan stole p deg
det har jeg aldri gjort heller
men du trodde kanskje det
var du virkelig s naiv?


Tannlege

Da jeg forsatt var innlagt i fjor var jeg hos tannlegen og det ble funnet fire visdomstenner som m ut fordi de gjr vondt og ligger snn at de kan skade tennene som ligger ved siden av, i tillegg var det vondt litt forskjellige steder i munnen. S tannlegen sa hun kunne sende en henvisning til narkosebehandling siden jeg ikke klarer utfre behandlingen p den vanlige mten. Det sier seg selv at nr man s vidt klarer pusse tennene er det umulig borre og trekke tenner bakerst i munnen. Jeg s for meg en lang prosses med masse tull om hvilken lege som skulle skrive henvisningen (det ble det sist gang) og NAV-helvete for f dekket behandlingen. S jeg ble ikke overrasket da jeg fikk beskjed om at OPG-maskinen ikke fungerte. Jeg fikk beskjed om komme tilbake nr de ringte og sa den var i orden igjen. Med andre ord tok det enda lengere tid fr henvisningen kunne bli sendt. Det gikk over en uke fr de ringte og sa at de ikke fikk den til fungere s jeg ble sendt til en annen tannklinikk for ta OPG-bilde der.

Jeg kjente jeg ble litt fortvilet nr jeg hadde signert og sendt innsamtykkeerklringen to ganger og fikk en tredje i posten. Noe som gjorde at jeg ikke ble lagt i ken fr langt ut i desmeber. Ventetiden for f time er satt p seks mneder og det er veldig lenge nr man har vondt i tennene. Sist gang jeg var i narkose for tannbehandling tok det enda lengre enn det ogs. Men for en ukes tid siden sa personalet i boligen at de kunne ringe hre om det var mulig f time litt tidligere. Ja, det er mye vits tenkte jeg. For forrige gang ble det purret p flere ganger men det hjalp ikke i det hele tatt. Det er ganske vanskelig f lov til f tannbehandling i narkose og enda vanskeligere f time tidligere enn vanlig ventetid. S jeg ble ganske overrasket da jeg fikk time 2. mars, nr jeg egentlig skulle f rundt juni. Jeg trengte heller ikke snakke med NAV for f dekket behandlingen, en telefon fra personalet i boligen var nok. Det var en lettelse. Og henvisningen tok fem minutter hos psykiateren p sykehuset. Gikk egentlig mye lettere enn jeg trodde det skulle g.

N teller jeg timer og dager til 2. mars klokken halv ti, da setter jeg meg i bilen med kontakten min og drar til sykehuset. Jeg gruer meg veldig. Det minnner meg om frste gangen jeg skulle i narkose. Jeg var femten r, kom p legevakta og etter noen underskelser fikk jeg beskjed om at jeg mtte operere. Kvelden fr hadde jeg tilfeldigvis sittet og lest en artikkel om mennesker som har vrt vken under narkosen og da visste jeg jo ikke at jeg skulle operere dagen etterp. Jeg flte meg utrolig liten der jeg l p operasjonsbordet og det virret 4-5 mennesker i grnne drakter rundt meg.
For ett par dager siden fikk jeg hre at jeg burde vre vant til det n siden jeg har vrt i narkose fire ganger fr og at det var jeg som hadde valgt den enkle utveien. Jeg klarer ikke bli vant til det og for meg er ikke det den enkle utveien. Jeg gruer meg skikkelig, jeg gruer meg mer enn jeg gjr fr snne store mter med masse mennesker og da er det ganske ille egentlig. Jeg gruer meg fordi jeg ikke har kontroll p hva som skjer. Jeg sover og fr ikke med meg noe av hva som skjer. Og med engang jeg sovner stikker de et rr ned i halsen p meg, jeg brekker meg nr jeg tenker p det. Og nr man er ferdig lfter de deg over i en seng, ubehagelig tenke p. Egentlig fr man jo beroligende fr man kommer inn til tannlegen, men den medisinen tannlegene bruker reagerte jeg ganske sterkt p sist, da det ble ambulanse til intensiven. S det fr jeg ikke og de er ikke interessert i finne et alternativ virker det som. Hele sykhussettingen minnner meg om mindre hyggelige oppleveser. Det gjorde det ikke akkurat noe bedre nr jeg drmte at jeg vknet fra narkosen og de hadde trukket absolutt alle tennene mine, det var ganske grusomt. Det er foresten det nrmeste jeg har vrt et mareritt p over ett r! Da begynte jeg p en medisin som hjelper mot mareritt, evig takknemlig for den.
Jeg skulle nske det var i morgen jeg skulle til tannlegen s jeg blir ferdig med det, men samtidig har jeg lyst skyve det s langt vekk som mulig.

Det er en uke til. Hjelp.



Foresten

Det var noe jeg tenkte at jeg skulle sprre om i forrige innlegg, men glemte det visst.

Jeg kom tilfeldigvis over en video p youtube. Jeg syns sangen i bakgrunnen var s fin. Men klarer ikke finne ut hva den heter. Musikkgjenkjenner programmene finner den ikke og det kommer ikke opp noe nr jeg sker p teksten(kan jo hende det bare er meg som ikke finner den). Har spurt p bde instagram og twitter, men ingen ser ut til ha noe svar p det. Kanskje den bare er laget spesielt til denne videoen. Noen som vet?

OBS: i videoen blir et barn pkjrt.



Nkkeljakt og julen

Noe av det frste jeg gjorde nr jeg kom hjem fra innleggelsen bittelillejulaften var g p nkkeljakt sammen med foreldrene mine.har du nkler? sprte mamma da hun ringte meg. Nkler? Kunne ikke brydd meg mindre. Men nr jeg kom hjem fant jeg fort ut at der l det ingen nkler. Dra mi var ikke lst, men uansett hvor jeg lette fant jeg dem ikke. Politet sa de antakeligvis l p legevakta og legevakta mente de l hos politiet. De l ingen av stedene. S sykepleieren fra avdelinga som kjrte meg hjem foreslo og lete der politet hentet meg. S vi gjorde det. Det var lettere sagt enn gjort. Hadde jeg mistet de?Falt de ut av lommene mine nr politet la meg i bakken? Hadde jeg lagt de fra meg? Kastet dem i vannet? Jeg husket ingenting. Det s mrkt ut for det hadde sndd og hvor begynner man lete p en parkeringsplass? Jeg begynte bli ganske fortvilet, jeg hadde veldig lite lyst fortelle de som jobber i boligen at jeg ikke klarte finne dem. Det var litt krise, for den ene nkkelen gr til utgangsdra der jeg bor og gr derfor inn til flere andre leiligheter ogs. Men s fant vi ut at visst noen hadde funnet dem s hadde de kanskje levert de til en av butikkene i nrheten. Og heldigvis var det en snill sjel som hadde levert dem p matbutikken. Hvor vil jeg med fortelle alt dette? For det frste: hvor ekkelt, forvirrende og skummelt det er og ikke huske noe og hvordan det skaper problemer (det hres kanskje ut som en filleproblem, men for meg var det en utfordring). For det andre: Jeg tar nklene, snur meg rundt og ser rett p en person som jeg ikke har snakket med p kjempe lenge. Det er alltid s kleint og ubehagelig nr det skjer. For jeg er s vant til at nr jeg mter p folk jeg fr hadde god kontakt med, gr vi begge rett forbi hverandre som vi aldri har mttes. Jeg har kuttet (fant ikke noe annet ord, sorry, plager meg og) kontakt med s si alle jeg var venner med. Men hun ropte nesten navnet mitt og ga meg en stor klem. Det var utrolig rart og uvant. Hun spurte faktisk om jeg ville komme til henne og spille biljard (vi spilte mye sammen p ungdomskolen). Jeg takket nei, men jeg vurderte det. Og det hadde jeg ikke gjort for ett r siden.

Da sykepleieren kjrte meg hjem sa hun at jeg mtte prve sette grenser for hvor mye jeg orket i julen. Jeg syns det er vanskelig. Jeg vil ikke skuffe andre fordi jeg ikke orker.Men i romjula ble jeg bedt til middag. Jeg sa ja. Men noen timer fr vi skulle dra, kjente jeg at dette gr ikke. Jeg ville ikke presse meg for mye, for da vet jeg hvor jeg fort kan havne. Og det orker jeg ikke. S jeg sendte en melding og sa at jeg ikke kom allikevel, fordi jeg flte meg i drlig form. Det var faktisk kjempe vanskelig. For jeg vet at det er stelt i stand masse.n skuffer du henne veldig vet du var det jeg fikk hre. Jeg gikk rett i kjelleren. Det var det jeg visste. Jeg bare skuffer hele tiden. Jeg er en byrde og belastning, jeg burde ikke ha mennesker i livet mitt. Jeg hadde hpt at jeg skulle f forstelse. Jeg har tross alt ikke vrt s mye utenfor huset de siste rene, isolert meg, orket og gjort veldig lite. Og da er det ikke lett og plutselig skulle vre s aktiv som det julen ofte blir. Jeg satt meg ned grt da de andre dro og jeg ble igjen hjemme.Det er hardt hre snt nr man gjr s godt man kan, men allikevel er det ikke godt nok.
hva grter du for? spurte nattevakta. Jeg svarte ikke men hadde lyst si at jeg er verdens verste menneske.

Julaften


Jeg lovte skrive om hvordan det er g fra svart til blondt hr. Og det skal jeg gjre, nr jeg har kommet s nrme min egen hrfarge som mulig. Hret mitt ser mye bedre ut p bilde enn det gjr i virkeligheten. I virkeligheten er det s slitt at frisren ba meg kure hret godt og ikke komme tilbake fr om tre mneder, fordi det er s slitt at hun ikke tr gjre noe mer med det p en stund. Og det er mye rdtt/brunt bak i hret. Det er en lang prossess. Akkurat n m alt blekes fr det til slutt skal bli min mellomblonde hrfarge, som etterveksten, forhpentligvis. Jeg har holdt p siden juni i fjor!

Tante har strikket votter til meg

Min julemusikk



Julaften

Jeg trodde jeg mtte feire julaften innelst p psykiatrisk i r. Men kom ut for to dager siden. Jeg har skrevet flere ganger n at jeg skal begynne skrive mer igjen og det har jeg tenkt til. Og denne innleggelsen var litt spesiell tff, s flte for skrive litt om den. Det var foresten ikke selvmordsrealtert til dere som var bekymret for det.

Jeg trodde frst jeg var skikkelig fyllesyk for jeg vknet med en intens hodepine. Herregud, hvor mye har jeg drukket?s skal jeg til lfte armen for ta meg til hodet. Men det gikk ikke. S ser jeg ned p hendene mine og ser at jeg ligger i belter. Hva har skjedd? Jeg husker ikke. Hvor er jeg? S ser jeg at det sitter noen i rommet.har du vondt? spr han.hodet mitt svarer jeg. S sier han noe jeg ikke fr med meg.
Jeg ser rundt i rommet og prver finne ut hvor jeg er. S ser jeg at det ligger noe klr p gulvet som er opprevet.hva har skjedd? sier jeg med trer i ynene.politet kan vre ganske brutale svarer han som sitter og liksom passer p meg.
Det plagget er kanskje det mest dyrebare jeg har. Det tilhrte ei venninne som dde for flere r siden og det er det eneste jeg har igjen etter henne. Jeg ble s sint og det gjorde s vondt se at det bare l slengt p gulvet og var helt delagt. Mamma kan sikkert sy det, men det blir ikke det samme. Jeg flte at n som det var revet i stykker har jeg sviktet henne, n igjen. Jeg klarer ikke beskrive flelsene som kom, det var bare jvlig vondt.

jeg blir bare mer urolig av vre her sier jeg.men vi m vite at det er forsvarlig skrive deg ut, utskrivelse blir tidligst mandag. sier hun som skulle vurdere meg .kan jeg komme p en annen avdeling da, vr s snill? nesten trygler jeg.nei, du m bli her p skjerma. S begynte jeg grte. Det ble litt for mye for meg. Frst finner jeg det mest dyrebare jeg har slengt p gulvet, opprevet. S blir jeg ganske brutalt beskyldt for ruse meg (det var ikke noe vi tror du har tatt noe, men du har tatt noe) p grunn av de store pupillene mine, men prvene viste at jeg ikke hadde tatt noe. S fler jeg meg ikke hrt i det hele tatt og de nektet la meg vre alene fordi jeg hadde konstant tilsyn. S jeg slo hnda i veggen litt for hardt.Jeg gjorde dumme ting, jeg flte (og fler) meg utrolig liten og dum for nr jeg hrte det. Men prver s godt jeg kan og ikke tenke p det, men det er vanskelig.

Jeg sa ingenting en lang stund. Til en kveld en jeg har snakket med fr kom p nattevakt. Han hadde praksis der jeg var mye innlagt nr jeg var under ungdomspsykiatrien. Jeg snakket ikke s veldig mye med han den gangen, men det var i hvertfall et kjent ansikt. S da klarte jeg si litt. Etter ha vrt innlagt en uke fler jeg meg mer klar for julen.

Da jeg endelig fikk utgang, takket jeg ja til en liten gtur.oi, det er jo sn jo var det frste som slo meg nr kontakten min lste opp dra s vi kunne g ut. Det var plutselig blitt vinter. Jeg hadde ikke lagt merke til det siden det ikke gikk ann se ut av vinduet p rommet mitt. Det er rart hvor lenge man fler man har vrt lst inne nr man er innlagt. Det fles myye lengere enn det egentlig er.

Men alt dette betyr ikke at jeg skal falle tilbake til der jeg var. Hvor livet stort sett bestod av akuttinnleggelser. Jeg skal gjre s godt jeg for ikke komme tilbake til den sirkelen, jeg skal gjre s godt jeg kan for og ikke hre ordet svingdrspasient igjen.Jeg skal gjre alt jeg kan for holde meg unna det. Det skjer mye nytt i livet mitt akkurat n, mer enn det har gjort p mange r.

Det har passert midnatt, s det er jo julaften n. Jeg gidder ikke skrive om mitt forhold til jul og nyttr. For det har jeg skrevet og mast om flere ganger de siste rene. Jeg er ikke noe tradisjonsmenneske, men sitte foran tven og se de faste filmene hver julaften med sstra mi kommer jeg til gjre. Mens foreldrene mine lper rundt i byen og handler inn de siste julegavene, selv om de sa de var ferdige for over en uke siden. .

Vil nske dere alle en s god jul som overhode mulig♥



Utskrivelsen

Jeg ble skrevet ut for to uker siden.Det var s rart si hadet til personalet p avdelingen. Sist gang jeg var langtidsinnlagt valgte jeg skrive meg ut p dagen.jeg orker ikke mer av dette stedet sa jeg p et mte fr jeg dro hjem, dagen etterp dro jeg til avdelinga, pakket sakene mine og dro. S jeg fikk bare sagt hadet til de som var p jobb akkurat da. Har angret litt p det i ettertid for det var noen personer der som betydde en del for meg.
Men denne gangen var utskrivelsesdatoen satt. Og den siste tiden kom en etter en inn p rommet mitt og sa hadet, ga meg en klem, tok meg i hnda og nsket meg lykke til videre. jeg kommer til savne dere jeg, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si for bare noen mneder siden. sa jeg da jeg skulle si hadet til kontaktene mine. For det hadde jeg virkelig ikke trodd at jeg skulle gjre. Men skal ha oppflgning fra de ut juni neste r, s var ikke s vanskelig si hadet til dem. Ser dem jo igjen.
Men da mamma ringte og fortalte at hun og pappa satt og ventet p meg i bilen kjente jeg en klump i halsen. Jeg tok ned plakatene fra veggen, sjekket skap og kommoder for forsikre meg om at jeg ikke hadde glemt noe. S meg rundt. Sengen som jeg nesten ikke rikket meg ut i fra i lange periode, gulvet som jeg tilbrakte alle nettene p. Riftene jeg lagde p gardina og stolen. Det var s rart tenke at dette rommet kommer jeg aldri til se igjen. Hun som hjalp meg pakke de siste tingene mine var ogs med meg ned for bre det jeg ikke fikk med meg. Nr hun ga meg en klem og sa hadet, tenkte jeg inni meg: ikke begyn grt n, ta deg sammen, ikke grt. Men nr hun begynte grte klarte ikke jeg holde trene inne jeg heller. Tenk at jeg aldri kommer til mte henne i gangene igjen, hun kommer aldri inn p rommet mitt igjen for si at det er hun som er kontakten min denne dagen eller at n er det middag. Vi hadde en del samtaler og spilte biljard sammen. Det ble en lang klem fr jeg snudde meg, puttet alle vesker og poser i bilen, satt meg inn og s opp p vinduet til rommet som ikke lenger var mitt.

Men det var p tide komme seg ut n. Jeg har vrt innlagt i 15 mneder. Selv om det fles veldig mye lenger. N har jeg bodd i leiligheten i to uker, kommer til skrive om det senere.



En stund fr jeg dro fra avdelinga drakk jeg kaffe og spiste is sammen med psykolgen, primr og sekundrkontakten min og jeg fikk dette:

Bildet er hengt opp p veggen p soverommet mitt



29.10.14

Jeg hadde bestemt meg for begynne blogge mer igjen. Jeg hadde kommet ganske langt p et innlegg, s skjedde det noe. Og jeg s ikke noe vits i blogge. S vel egentlig ikke vitsen med noe. Men n vil jeg prve igjen. For jeg har lyst til blogge. Jeg tror jeg trenger det og jeg har ting blogge om ogs.

For det skjer faktisk ting i livet mitt

Jeg har ftt leilighet som jeg har skt om. Det hadde jeg aldri trodd da jeg ble innlagt i august i fjor, Det virker uvirkelig egentlig. Men jeg er veldig takknemlig. I gr var jeg og srkontaktene mine s p den. Det var veldig rart da jeg satt sammen med saksbehandeleren min og skrev under p at jeg takket ja til leiligheten og hun gratulerte meg. Da jeg ble spurt om hvor jeg ville bo tidligere i r svarte jegdet bryr meg ikke, og jeg mente det. Jeg hadde vel blitt s vant til forholdene hjemme og s ikke for meg at det fantes noen annen mulighet. Men etter sommeren fant jeg ut at nei, jeg vil ikke flytte hjem til foreldrene mine.
Jeg gruer meg til alle tingene som m p plass fr jeg kan flytte inn. Blant annet turene til ikea, n er det flere r siden jeg var der, men jeg husker det som jvlig svrt og full av masse folk. Heldigvis skal srkontaktene mine vre med meg dit ogs. Nr vi satt oss ned skrev en liste over hva jeg trenger i leiligheten kjente jeg at jeg ble litt stressa. det er jvla mye sa jeg.

Da jeg var innlagt p akutten i fjor satt jeg p gulvet og snakket med en som jobbet der. Vi kom inn p temaet tatoveringer.men hvorfor har du ingen tatoveringer visst du syns det er fint? spurte han.hva er vitsen med det svarte jeg. P slutten av samtalen lovte jeg ta tatovering visst jeg overlevde oppholdet p avdelinga jeg har vrt innlagt p det siste ret. Og n er det faktisk bare litt over en mned til utskrivelsesdato. S jeg sendte en mail til et tatoveringstudio og vips hadde jeg time en mned senere.


(veldig vanskelig ta bilde av sin egen rygg)

Jeg er veldig fornyd og den betyr mye for meg. Selv om jeg ble litt skuffet med en gang jeg tok av plasten for foreldrene mine var ikke helt enige i at den var fin, men alle andre som har sett den har sagt den er fin. S jeg prver tro p det. Det viktigste er uansett ikke hva andre syns. Jeg kjente jeg ble litt smirrritert nr jeg flere ganger har ftt sprsmlet om jenta slipper ballongen eller prver f tak i den. Fordi for meg har motivet alltid vrt at hun slipper den. Jeg har ikke fortalt til noen hva den symboliserer og kommer nok ikke til gjre det heller.
Motivet fant jeg p et mobildeksel, s jeg har ikke vrt s kreativ som folk tror. Tatovren gjorde den bare 25% strre.



Jeg lever jeg

For frste gang p lenge har ikke bloggen vrt i tankene mine i det hele tatt. Bloggen har vrt mitt fristed. Men den siste tiden har jeg ikke flt at jeg har hatt noe overskudd. Det er jo over to mneder siden jeg skrev noe sist. Det er noen av dere som har spurt om jeg lever. Ja, jeg lever jeg. S vidt vil jeg nesten si, for jeg har trodd at jeg skal d. Ting har vrt s vanskelig. Antakligvis tffere enn noen gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord p det.Dette korte innlegget har jeg faktisk drevet med i over to uker. Takk til dere som har sendt meg melding og spurt hvordan jeg har det, takk for hjerter og klemmer.

Denne henger over sengen min

Da jeg skrev p dette innlegget i gr startet jeg et avsnitt med: denne uka kommer til bli tff. For det var egentlig meningen at jeg skulle i et mte i dag, med blant annet nav. 20 minutter fr mte skulle vre ringer de til avdelingen og forteller at det ikke blir noe av. Jeg ble veldig skuffet, fordi dette hadde jeg gruet meg til helt siden jeg fikk vite om mte. Og n m jeg vente i en uke fordi det ble utsatt. Jeg hadde virkelig tatt meg sammen for og i det hele tatt klare mte opp.I tillegg har jeg et annet mte i morgen som jeg ogs gruer meg forferdelig til. Jeg har lyst til grave meg ned i et stort, svart hull og bli der.

For noen dager siden vurderte jeg slette bloggen igjen. Jeg var inne p siden hvor det stod:slett konto. Men s klikket jeg litt rundt p kontoen min. 629 innlegg, 147 innlegg i kladd, 6248 kommentarer stod det der. Jeg har hatt denne bloggen i over tre r n og den har vrt til god sttte for meg. Jeg har alltid syntes at det er lettere skrive enn snakke. S jeg valgte til slutt og ikke slette bloggen allikevel.

Jeg har et ml om vre mer aktiv p bloggen. Hper jeg klarer det. Det er blant annet en som spurte meg om jeg kunne skrive et innlegg om hvordan min frste innleggelse i voksenpsykiatrien var og hvordan det var og plutselig g fra vre ungdom til voksen. Jeg tror jeg skal gjre det.
Visst dere har noen tips til hva jeg kan skrive om, s kom gjerne med forslag.



Bursdag

Jeg har aldri nevnt noe p bloggen de gangene jeg har hatt bursdag, fordi jeg syns det er en ekstra tung dag. Jeg prver glemme dagen og hpe at alle andre gjr det ogs. Facebook er et utrolig dumt sted vre p bursdagen sin har jeg funnet ut. Men n nrmer dagen seg med store stormskritt. Jeg har likevel takket ja til vre med ssteren min ut p bursdagen min.
Heldigvis fyller jeg 19 r. Det hadde nok vrt verre om jeg fylte 18 eller 20 r, for mange ser p det som spesielt. Men 19 derimot er vel ikke s stort? Jeg husker 18 rsdagen min. Da tikket det inn bursdagshilsninger hele dagen.gratulerer med dagen martemor,n kan du endelig drikke og kjre lovelig!,gratulerer med den store dagen, n er du endelig voksen, fikk jeg hre og lese i fjor.
Jeg har s lenge jeg kan huske lurt p hva som er s spesielt med bursdager. Jeg husker jo at jeg syns det var fint kunne gjre noe ekstra for venner nr de hadde bursdag, men min egen har jeg aldri sett p som noe spesielt. Feire at jeg er ett r eldre? Nei, vet du hva.

Jeg vet ikke hvordan det var p deres skole, men p min mtte det alltid markes nr man fylte r. De i klassen holdt hverandre i hendene mens de gikk rundt i ring og sang bursdagsangen, mens du stod i midten og skulle velge hvem du ville g rundt i ring med. Jeg syns det var kleint og ubehagelig.
Ogs er det gavemaset, da. Snn ca. to mnder fr man har bursdag kommer sprsmlene om hva du nsker deg. Jeg aner aldri hva jeg skal svare p det jeg. Jeg nsker meg ingenting jeg, i hvertfall ikke noe du kan pakke inn i gavepapir. Til jul for ett par r siden ga jeg mamma og pappa en liten, gul lapp hvor det stod ett nske: fred og ro. De ble ikke s fornyde med det. S det ender ofte med at jeg bare skriver ned noe s folk skal slutte sprre. I r sa jeg til foreldrene mine at jeg nsket meg penny board. hva skal jeg med skatebord?
Jeg liker ikke at folk kjper gaver til meg. Jeg tenker: hvorfor skal de bruke penger p meg? Det er jo bortkastet. Og jeg fortjener det ikke heller.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg har et anstrengt forhold til bursdagen min. Jeg liker den bare ikke.

hper ingen ser meg






La meg falle

Skrevet desember 2011

jeg hater dette

jeg kjenner situasjonen

s alt for godt

jeg vet at snart

faller jeg

med hodet frst i bakken

fallhyden er stor

livstruende stor

ikke prv ta meg i mot

for jeg vil ikke reddes

la meg falle



Hvorfor, visst, hva om?

Noen ganger tar jeg meg selv i lure p hvordan livet mitt hadde vrt visst jeg hadde ftt hjelp tidligere, visst noen hadde sett at noe var galt allerede p barneskolen. Jeg klandrer ingen, for jeg gjorde alt jeg kunne for skjule at jeg hadde det vondt. Jeg kan huske to episoder hvor noen har reagert. Den frste gangen gikk jeg p barneskolen, var vel tte-ni r, og en dame i familien min sadu m f sjekket den ungen, hu er jo helt gren!. Jeg hadde en periode der jeg slet med et voldsomt sinne. Helt uten grunn kunne jeg blant annet g dytte andre barn ned fra lekeaparater, bde p skolen og andre steder. Ikke ndvendigvis fordi jeg ville bruke lekeaparatet selv, for som oftest gjorde jeg ikke det. Stakkars foreldrene mine, de m ha kommet opp i en del diskusjoner med andre foreldre. Jeg husker rektors kontor veldig godt, jeg hadde en del samtaler med rektor og inspektren p skolen. Men s vidt jeg vet, ble aldri foreldrene mine kontaktet. En gang sa lreren mindet er alltid noe med deg.
Da jeg begynte i 5.klasse ble jeg mer rolig, jeg havnet ikke i s mye trbbel lenger. Jeg ble stille og ville helst vre usynlig. Jeg gruet meg til friminuttene og ville helst at vi bare skulle bli ferdig med timene s jeg kunne g hjem. Det samme ret skadet jeg meg selv for frste gang med en passer. De to siste rene p barneskolen gikk jeg rundt med en smerte som jeg ikke skjnte.jeg har vondt i magen sa jeg noen ganger og trodde det var noe fysisk galt med meg,
Den andre noen gangen noen reagerte var jeg 14 r. du har jo ingenting bekymre deg over, du er bare 14 r, tenk p hva vi voksne m igjennom. Du skulle gtt til psykolog du sa en voksen person til meg. Det var ikke noe vennlighet i stemmen.du skulle gtt til psykolog du ble ikke sagt fordi vedkommende var bekymret, men fordi personen mente jeg mtte ta meg sammen og slutte oppfre meg som jeg gjorde. Den kvelden grt jeg meg i svn. Det fltes ut som f et spark i magen. For det var akkurat det jeg visste, jeg var bare svak og taklet ikke livet.

Det frste halvret p ungdomsskolen gikk ganske greit. Jeg s frem til komme meg vekk fra barneskolen og hpte p at den forandringen ville endre flelsene og tankene jeg satt med. Men rundt juletider det samma ret skjnte jeg at det ikke var tilfelle. De samma jvla flelsene fulgte med p ungdomsskolen ogs. Det andre halvret i 8.klasse ble brukt p gjre s godt jeg kunne p skole, late som jeg hadde det bra og skjule selvskadingen. Denne smerten som jeg ikke forstod var fortsatt tilstede, men jeg skjnte fortsatt ikke noe av den. Det eneste jeg visste var at det det fltes uutholdelig.
I 9.klasse forverret ting seg. Plutselig gikk jeg i en gruppe som fikk ekstrahjelp p skolen i fag jeg tidligere hadde ftt gjennomsnittelige karakterer i. Karakterene mine p skolen ble drligere. Ikke dramatisk, men nok til at kontaktlreren min tok meg til side og sa at jeg mtte ta meg sammen visst jeg ville forvente f samme karakterer som i fjor. Jeg lovte skjerpe meg. Men da jeg fikk karakterkortet p slutten av skoleret hadde jeg gtt ned i flere fag og fikk ogs nedsatt i orden. I karakterboka min str det at jeg gikk ned i orden fordi jeg kom mye veldig mye forseint p skolen (flere ganger i uka), "glemte" gymty og hjemmeleksene var jeg heller ikke flink til gjre. Vi fikk et ark der lrerne beskrev oss i hvert fag. Jeg ble beskrevet som: hyggelig, men lite aktiv i timene. At jeg satt i min egen "drmmeverden" og at jeg mtte delta mer i timene. Dette var ogs det ret p ungdomsskolen hvor vi hadde svmming. Det klarte jeg slippe unna ved legge alle legebesk (var mye hos legen p grunn av bena mine) og fysioterapitimer p den dagen og tidspunktet hvor svmming stod p timeplanen. Lreren min likte det ikke, men han godtok det. Selvskadingen eksalerte som gjorde at jeg trakk meg enda mer unna mennesker fysisk, fordi jeg var redd for at de skulle se eller kjenne kuttene under klrene mine. Jeg unngikk ogs lyse klr, fordi det var ikke sjeldent det oppstod blodflekker p klrene mine. Jeg husker en gang jeg satt med noen venner p dolly dimpels. Jeg skulle strekke meg for f tak i rmmedressingen ogs skled erme p genseren opp og visste en del arr.hva er det der? spurte hun som satt ovenfor meg.jeg kom borti noen busker i skogen sa jeg og dro ned ermet.men de er jo s store sa hun da.ja, det gjorde jvlig vondt sa jeg s. S begynte han som satt ved siden av meg fortelle en historie om en skogtur, s ble det temaet glemt. Jeg begynte ikke skade meg p armene fr i 2010, uten om et par kutt som kunne skjules med en klokke og armebnd, jeg holdt meg til beina ganske lenge. Men denne kvelden hadde jeg glemt ta p meg noe fr jeg gikk ut.

Jeg husker s godt en dag, jeg tror jeg gikk i 9.klasse, hvor vi fikk et skjema p skolen hvor vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vrt var. Det var sprsml om skole, venner, familie. livsglede og livet generelt. Ogs skulle vi ha samtale med helsesster etterp snakke om hva vi hadde svart. Vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vrt var fra en til ti. Jeg krysset av ti p alle sprsmlene. Men det var jo en stor lgn. I samtalen med helsesster s hun:s fint at du har det s bra, det kunne jo ikke blitt bedre. Videre spurte huner det ingenting du er misfornyd med?,nei svarte jeg og gikk fra kontoret hennes med en stor, vond klump i magen.

S kom august 2010, det kom frem at jeg hadde det vanskelig. Verden raste sammen. Fasaden jeg hadde bygd opp over s mange r ble brutt ned. Jeg flte meg helt naken. Et politiavhr endte p krisesenteret og jeg fikk en dato jeg skulle ut derifra igjen. Men jeg ble der bare i et par dager. For en psykolog kom snakket med meg og mente jeg var en fare for meg selv. Samme kveld var det noen som ringte krisesenteret og ville ha meg til vurdering p en akuttenhet. De mente det ikke var trygt at jeg var der. Jeg sa jeg ikke orket siden det var s sent p kvelden. S isteden ble jeg skrevet ut, og fikk sove hjemme til dagen etterp. Den natten s mamma og pappa inn til meg hvert 20 minutt. Jeg fikk s drlig samvittighet da jeg s at mamma hadde sovnet i bilen under bilturen til akuttenheten neste morgen. Jeg snakket med 3 personer som mente dette ikke var alvorlig, jeg ble ikke trodd p. Men de mente at jeg allikevel skulle ha et par samtaler til, for sikkerhets skyld. Under en samtale noen uker senere, hadde jeg min frste akuttinnleggelse. Visst de folkene jeg hadde snakket med hadde sagt at jeg ikke trengte oppflgning den frste samtalen, hadde jeg ikke levd idag.

14 r.

Ogs 14 r.



15 r.



Hver gang jeg er hjemme plager jeg meg selv ved g gjennom gamle bilder. Det gjr vondt. For jeg husker hvor vondt jeg hadde det, selv om jeg smilte hver gang noen tok frem et kamera. Fr tenkte jeg ofte: hvorfor var det ingen som s smerten i ynene mine? Men n skjnner jeg jo at den eneste grunnen til at jeg kan se den, er fordi jeg flte (og fler) p den.


Det har vrt en ekstra vond periode de siste ukene. Jeg har for det meste ligget i sengen og stengt alle ute av livet mitt. Jeg har ikke klart snakke om hva som plager meg, jeg klarer det bare ikke. Men i helgen toppet deg seg, visst du hadde spurt meg p fredag hvordan jeg trodde jeg skulle ha det p mandag, hadde jeg svart: da lever jeg ikke. For jeg var helt overbevist om det. Og i den forbindelse har jeg blitt ekstra opptatt av barnedommen og ungdomstiden min. Hvordan kunne det g s galt? Hvordan havnet jeg i denne onde sirkelen? Hvorfor var ikke jeg med i russetoget i r? Det var nemlig 95kullet sin tur i r. Det var tungt se at s mange jeg har gtt p skole med hadde blitt russ. Nr jeg sitter fast med vitneml fra ungdomsskolen uten karakterer (utenom i mat og helse, fordi den karakteren ble satt i 9.klasse).

Min 17 mai:



fordi..

Fordi smerten er s vond. Fordi det ikke finnes ord. Fordi ingenting betyr noe lenger.





for du er borte

for du er borte
dd
og kommer aldri tilbake

jeg tenker forsatt p deg
og grter
ved tanken p verdens urettferdighet
og at verdens snilleste gutt
aldri mer fr se neste soloppgang

hvorfor deg
og ikke meg?

P den siste meldingen jeg fikk av deg p facebook ba du meg med p skogtur sammen med hunden din, for f meg i bedre humr. Jeg sa jeg ikke kunne. Jeg skulle nske jeg kunne skru tilbake tiden to r og takke ja.



Vektoppgangen

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til kroppen min. Det begynte i 7. klasse da jeg kastet maten min p skolen.

I 2013 bestemte jeg meg for g opp i vekt. Ikke fordi jeg syntes at jeg var for tynn, for jeg syns jeg var kjempe feit. Selv om fastlegen min sa jeg var undervektig, da trampet jeg ut av kontoret hans.Jeg bestemte meg for legge p meg av helt andre grunner. Under en akuttinnleggelse i januar 2013 begynte jeg p en medisin jeg visste at jeg kom til g opp i vekt av fordi jeg har gtt p den fr. Samtidig hadde jeg vrt igjennom en operasjon som gjorde at jeg ikke kunne trkke p det ene beinet p over to mnder, s da l jeg stort sett rett ut i senga. Og det var da jeg bestemte meg for legge p meg. Jeg var vant til spise lite eller ingenting i perioder, s det var tft. Jeg begynte spise masse i lange perioder, s spiste jeg nesten ingenting ogs spiste jeg masse igjen. Og tallet p vekta gikk sakte mens sikkert oppover. Jeg tok meg selv i sitte med en potetgullpose grte mens jeg stappet det i meg til jeg ble kvalm.
Men plutselig en dag da jeg stod p vekta inns jeg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde da gtt opp et tosifret tall og jeg s godt de kiloene jeg hadde lagt p meg. Hva i all verden har jeg gjort? tenkte jeg og ble kjempe fortvilet. Jeg hatet meg selv for det jeg hadde gjort og visste nesten ikke hvor jeg skulle gjre av meg

Da jeg hadde min siste samtale hos barnenevrologen i januar kom jeg opp i en diskusjon med en sykepleier. Fr man fr snakke med legen m man bli en sykepleier og mles og veies. mle hyden min var ikke noe problem, men da hun ba meg g opp p vekta nektet jeg. Jeg klarte bare ikke tanken p at en annen person skulle se akkurat hvor mye jeg hadde gtt opp siden sist jeg var der.javel, vi fr se hva legen sier da, sa hun i en alt annet enn vennelig tone. Jeg kjenner nevrologen og han vet mye om hva jeg sliter med og han tok det veldig fint, snakket med meg og vi ble enige.tror du det gr greit bli henvist til voksen-nevrologisk? spurte han.jada, det gr vel greit svarte jeg.

Da jeg var p det selskapet jeg fortalte om i et blogginnlegg for en liten stund siden mtte jeg g midt i middagen for grte p do. En slektning jeg ikke hadde sett p en stund begynte snakke til meg.det er s fint se at du har gtt opp i vekt, du ser S mye bedre ut, n m du ikke g ned igjen alts. Det var kjempe tft hre. Det minner meg p at det syns s godt at jeg har gtt opp i vekt. Det er ikke frste gangen jeg har ftt hre det.

S da jeg i hst begynte p enda en medisin som har gjort at jeg har gtt ytterligere opp i vekt ble jeg direkte deprimert. Jeg satt og leste "skrekkhistorier" om folk som hadde gtt opp 40kg da de begynte p denne medisinen. I en lang stund nektet jeg ta medisinen fordi jeg ikke ville g opp i vekt. S da jeg snakket med legen sa han at vi godt kunne prve trappe ned p medisinene mine, jeg har gtt p mye medisiner og jeg ble beskrevet som veldig slv. Men da jeg begynte nedtrappingene ble jeg veldig drlig og jeg mtte trappe opp igjen.
Fr jeg dro p permisjon i psken mtte jeg snakke med overlegen igjen fordi han mtte vurdere meg etter overdosen. Etter en lang samtale fikk jeg dra hjem og da bestemte vi oss for ke dosen litt til, jeg var ganske skeptisk men det har faktisk gjort hverdagen min litt mer levelig.

Det har vrt kjempe vanskelig forholde seg til vektoppgangen. Det har utlst s mange tanker og flelser. Men jeg har ikke hatt noe lyst til snakke om det, fordi jeg skammer meg s flt over det. Jeg har s vidt klart skrive om det i dagboken min, for jeg vil ikke se det svart p hvitt. Og visst noen tar det opp som tema blir jeg stresset og nekter snakke.
Til jeg var 14 r holdt jeg meg i grei form, jeg gikk en del og syklet masse. Pgrunn av smerter i beina var fysisk aktivitet aldri noe jeg gjorde masse av, for det har vrt smertefullt s lenge jeg kan huske. Men jeg hadde en firer i gym og tenkte aldri at jeg var i drlig form. Jeg klarte meg helt fint. Men da jeg fylte 15 og livet mitt virkelig falt i grus, sluttet jeg g ut. Jeg har stort sett vrt p rommet mitt. Og lite aktivitet hjelper jo ikke akkurat p vekta.

Bilde under fant jeg tilfeldigvis i en skuff for noen mneder siden. Jeg ble ganske overrasket da jeg fant det, jeg hadde helt glemt det. Det ble tatt i 8. klasse og jeg var 13 r. Jeg husker den dagen veldig godt. Det var en av de frste skoledagene p ungdomsskolen.Lrerne tok bilde av alle, for legge det i en perm s de skulle kjenne oss igjen visst vi gjorde noe galt. Jeg rev det i stykker samme dag som jeg fikk kopien, for jeg syns jeg var s stygg.



Senere idag har jeg min frste time hos den nye nevrologen.Jeg syns det var litt trist slutte hos barnenevrologen, for han var s grei (sikker fordi han jobber med barn). Han virket oppriktig intressert i meg og jeg flte meg ikke kastet p dr fr jeg var ferdig snakke. Men jeg har egentlig har vrt heldig, for egentlig flyttes du over til voksen-nevrologisk nr du fyller 16.
Etter jeg har vrt hos nevrologen skal jeg til et annet sykehus og snakke om fttene mine. Dagen etterp skal til en annen lege igjen. Jeg gruer meg litt til til idag og imorgen. Jeg liker ikke leger, jeg blir stresset av dem. Men da er det kanskje like greit at alle tre legetimene gr over to dager, s er jeg ferdig med det.



Jeg sprakk

For en stund siden skrev jeg at jeg hadde lovt meg selv og aldri lenger havne i situasjoner som endte med tvang og akuttinnleggelse, det lftet klarte jeg ikke holde. Men for en god stund siden lovte jeg meg selv enda en ting: og aldri ta en overdose igjen. Det lftet klarte jeg heller ikke holde, jeg sprakk.
Forrige uke havnet jeg igjen p sykehus etter en overdose. Livet var for smertefullt og vanskelig og jeg s ikke noen annen utvei. Jeg ble funnet p badet mitt p avdelinga og ble kjrt til sykehuset med ambulanse. Jeg husker veldig lite av de frste tre dagene, jeg var s si ikke vken, jeg kan huske at jeg skrek, men husker ikke hvorfor.
S vknet jeg. En lege stod over meg og sa navnet mitt. Jeg begynte grte, jeg hadde ikke klart det denne gangen heller. Jeg var sint og fortvilet, p alle, men mest meg selv. Jeg vrei meg i senga, slo og sparket etter sykepleierne som bare prvde gjre jobben sin. Og enda sintere ble jeg da jeg fikk hre at de ansatte hadde gtt gjennom hele rommet mitt for se om de fant flere tabletter, mens jeg l p sykehuset.

I stedet for d, endte jeg opp med en alvorlig lungebetennelse fordi jeg hadde ftt oppkast ned i lungene, som mtte behandles med antibiotika intravenst, s jeg mtte bli p sykehuset enda lenger. P fredag kom jeg tilbake til avdelinga, med halen mellom beina og resept p en tablettkur (det er forresten de jvligste tablettene jeg har vrt borti). Vet dere hvor liten jeg flte meg nr legen sa jeg hadde klart pdra meg en lungebetennelse, da formlet var d? Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le nr han fortalte meg det.

livet ditt kan bare g en vei n, jeg tror ikke det kan bli noe verre sa primrkontakten min. Hun s p meg og skjnte hva jeg tenkte.det kan jo bli vrende snn det er n, visst du ikke klarer jobbe sammen med oss.hva tror du skjer visst du forsetter det gamle livet ditt? spurte hun,det overlever jeg ikke svarte jeg og begynte grte.

Jeg merker at jeg har blogget lite etter at jeg ble innlagt p den avdelinga jeg er n som var 31 oktober i fjor. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har noe blogge om, for jeg har antagelig mer blogge om enn noen gang, men det er rett og slett fordi livet har vrt s smertefullt at det har vrt vanskelig konsentrere seg om noe annet enn sykdom og indre demoner.
Noe skjedde forrige sommer, noe forandret seg. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg gikk rundt og var konstant redd og skjnte ikke hva som skjedde. Men jeg turte ikke si det til noen, jeg var redd de skulle tro jeg var gal, s jeg gikk med det alene helt til jeg ikke klarte mer og ble tvangsinnlagt i august. Tiden fra jeg ble innlagt i august har vrt den verste og vondeste perioden i livet mitt. Derfor var det ekstra vanskelig miste de faste behandlerne mine akkurat da, overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien har vrt tff. Det har skjedd mye den siste tiden, som jeg ikke nsker dele her p bloggen, som jeg ikke er stolt av, men som har vrt hele livet mitt den siste tiden. Det har vrt svrt tft bli kjent med nye mennesker her p avdelingen som jeg liksom skal pne meg for. Jeg har bannet og skreket og lpt fra samtaler. Jeg har grtt mye og ligget under dyna og nektet snakke.
Kontaktene mine p avdelinga merket fort at jeg egentlig ikke var innstilt p jobbe med det som er vanskelig og skjnte ogs at det var helt andre grunner til at jeg takket ja til plassen. Jeg trodde og hpte at det var grunn nok til kaste meg ut. Ja, denne gangen hpte jeg faktisk at de skulle kaste meg ut. Jeg ble derfor veldig overrasket nr de ikke nevnte utskrivelse engang. Samtidig er det litt godt og ikke bli gitt opp. Da jeg bodde p en psykiatrisk institusjon forrige gang, flte jeg at de ga meg opp nesten fr jeg fikk trkket over drterskelen. Det ble snakk om utskrivelse etter bare et par uker! Jeg flte at de ikke tlte det jeg hadde p hjertet og fikk aldri ro til virkelig jobbe med det jeg slet (sliter) med. Snn er det ikke denne gangen. Flelsen av oppta en plass til en som virkelig trenger den og er innstilt p bli bedre har plaget meg mye, men hele tiden sier folk at jeg er verdt plassen like mye som alle andre. S var det det tro p hva de sier da.

Igr dro jeg hjem p permisjon og skal bli her til fredag. Jeg trenger ikke skrive hvor mye jeg hater hytider, for det har jeg gjort s mange ganger fr, men pske er tross alt bedre enn jul syns jeg.



Les mer i arkivet September 2017 Juni 2017 April 2017