Jeg kveles

jeg gisper etter luft
for det gjør så inderlig vondt
å eksistere

jeg venter 
på at tåken skal lette
så jeg kan leve litt igjen

jeg prøver å tro deg
når du sier at også dette skal jeg klare 

den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles 


 



svart hull

Så har det blitt nesten to måneder siden sist, igjen. Hvorfor? Det er flere årsaker. Som jeg har sagt så mange ganger før så savner jeg å skrive. Jeg savner å klare å sette ord på ting. For jeg klarer ikke det like godt lenger, det er noe som stopper. Og det er så frustrerende! Jeg koker snart over av tanker og følelser. Men aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Så jeg gjør ting som ikke er så bra. Ting som skaper problemer. Jeg har i det siste fått en hel ny haug mennesker jeg burde si unnskyld til, og det skal jeg, jeg må bare komme meg ut av dette mørket hullet først. For det er sånn det føles nå. Jeg har falt ned i et svart hull. Jeg prøver å krabbe, klarte, krafse og skrike, men ingenting funker. Og det gjør så vondt. 

Jeg håper å komme tilbake sterkere. Takk til alle som tenkt på meg og sendt meg noen ord eller hjerter. 



sovetid på avdelingen

Det er sovetid på avdelingen. Men ikke alle sover. Jeg later som, så ikke nattevakta skal spørre spørsmål. Jeg har blitt ganske flink til å fake søvnpust. Så må jeg bare nikke og smile når dagvaktene spør om jeg har sovet godt i natt. For de har allerede hatt rapport og lest journal. Jeg vet det er stygt å lyve, men jeg orker ikke repetere meg selv igjen og igjen (og igjen). 

Ta meg vekk  

langt vekk 

hvor smerte ikke lager så dype arr



En liten oppdatering

I skrivende stund ligger jeg på sykehuset  med lungebetennelse, etter en lite gjennomtenkt og veldig spontan handling søndag kveld. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jeg ble funnet liggende halveis ut av senga med spy over hele meg. Oppkast i lungene=lungebetennelse. Som igjen førte til lungekollaos. Ble flyttet fra intensiven til hjerteavdelinga i går, da hjertet mitt ikke oppfører seg helt som det skal. Men er på bedringens vei og håper å bli skrevet ut på mandag. 

Så nå ligger jeg her og irriterer meg over klokka til han som sitter i døra og skal passe på meg. Den tikker så høyt! I tillegg har jeg noen vonde liggesår både her og der. 

Jeg må si at jeg syns det er litt skummelt at jeg kan ta såpass mange piller, og ikke huske noe av det etterpå.  Det har vært en utrolig slitsom og tung tid i det siste og jeg har kjempet med nebb og klør for og ikke gjøre noe "dumt", derfor blir jeg litt oppgitt. Jeg vet jo veldig godt at det var jeg som svelget pillene, men jeg klarer ikke huske det. 

Ellers skjer det veldig lite i livet mitt. Men jeg har søkt om støttekontakt igjen (da jeg søkte sist gang, fikk jeg en støttekontakt, men jeg trakk meg).  Jeg har begynt å få bedre kontakt med primærkontakten min i boligen etter at vi har satt inn faste "kjøreturer", jeg har alltid syns det er enklere og snakke når man sitter i en kjørende bil. Det har lettet litt på trykket.

Jeg tenkte egentlig og skrive et innlegg om hvordan 2016 har vært for meg, men syns hele innlegget ble dystert, teit og sytete, så droppet det. 

Men, en ting er verdt å nevne. Jeg ga fra meg dagboken min til behandleren min som han skal lese til neste time, det var et sinnsykt skummelt og stort steg. Håper det kan komme noe positivt ut av det. 

 



Tantegull

Har noe i livet mitt som får meg til å smile. Fine tantegull♥ Som jeg er så heldig å få være fadder til og som jeg fikk 
bære ned kirkegulvet når søstra mi gifta seg i fjor sommer.
Takk for at du er deg, Isak.



 



Sint, trist, sint, trist

«jeg er så jævlig lei av at alle skal vite hva jeg føler og tenker hele tiden!» skriker jeg og velter stolen. Han sitter der helt stille og rolig. Jeg blir enda mer rasende. Det irriterer meg så grusomt at han kan sitte der helt rolig, mens jeg føler at hodet mitt skal eksplodere hvert sekund. Tankene og følelser flyr frem og tilbake, opp og ned og kræsjer med faretruende fart. Det føles som jeg har mange tanker på engang, og det er umulig å få det til bremse litt eller stanse. Jeg vil si noe, men jeg klarer ikke. Det kommer ord ut av munnen min, men de gir tydeligvis ikke mening. Jeg blir så frustrert. Jeg setter meg på gulvet, og plasserer henda under rumpa, for jeg er redd for hva de kan gjøre. Jeg er redd for å blunke. Redd for hva jeg, kroppen min, kan ha funnet på det lille, svarte øyeblikket. 
Jeg får beskjed om at jeg må legge meg. Prøve å sove, i hvertfall hvile. Jeg eksploderer igjen. Jeg har jo akkurat fortalt deg at jeg ikke får sove, det var du som spurte! Hva er vitsen å snakke med deg hvis du ikke får med deg hva jeg sier uansett?

Jeg er så sint for tiden. Så utrolig rasende. Men i neste øyeblikk føler jeg meg trist, så trist at det gnager langt inn i sjela og er 100% sikker på at jeg ikke overlever til neste dag. Så blir jeg sint igjen. Sint for alt det dumme jeg har gjort. Sint for hva jeg har utsatt meg selv og de rundt meg for, særlig det siste året. Så blir jeg trist, fordi jeg vet det kommer en dag til i morgen, som kommer til å bli akkurat like vond. Og sånn fortsetter det. Det føles uutholdelig. 

Ting tar tid sies det. Og det vet jeg veldig godt. Men jeg syns jeg har ventet lenge nok nå. Nå må det skje noe snart.  Kan noen fortelle meg hva jeg gjør galt, please.

 



De to siste årene

Nå er det veldig snart akkurat to år siden jeg flyttet inn i egen leilighet. Det er over to år siden primærkontaktene mine fortalte meg at jeg hadde fått omsorgsbolig. TO ÅR. Det er lenge det. Jeg visste at det kom til å bli tøft, men hadde ikke anelse om hvor tøft. I tillegg til og måtte venne meg til dette nye livet mitt, kom flere utfordringer kastene mot meg. Jeg følte meg brutalt avvist av psykiatrien og stod uten behandling i sju måneder. Det tok sju måneder, søknad fra tre forskjellige leger, utallige purringer og telefonsamtaler og møter før jeg fikk en ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Fikk beskjed om at neste steg var og klage til fylkesmannen, noe jeg ikke ville. Jeg ville ikke tvinge meg til behandling på et sted som ikke vil ha meg som pasient. Men det var det som fikk fart på ting, for da de fikk høre at vi hadde tenkt å klage så fikk jeg en ny behandler, nesten på dagen. Jeg blir irritert av å tenke på det. Jeg hadde mange støttespillere rundt meg som ikke ga opp, selv om jeg hadde gjort det. Hva med de som ikke har det? Det er ikke rart at mange faller ut av systemet. Støttespillerne mine (fastlege, to leger på avdelingen jeg har vært akuttinnlagt, og 3-4 personer i kommunene sa de aldri hadde vært borti så dårlig behandling. Men jeg vet veldig godt at dette ikke er et enkelttilfelle. I ettertid har jeg fått beskjed om at jeg ble behandlet på en uverdig måte og har også fått en unnskyldning. 
Oppi alt dette ble også en av mine nærmeste alvorlig syk. Det har vært en beintøff jobb å være pårørende og samtidig skulle passe på at jeg ikke sliter meg selv helt ut. Jeg har lyst til å stille opp hver dag, men formen min tilsier at det ikke går. Så da blir jeg liggende i senga og kjempe mot den dårlige samvittigheten min. Det er en utrolig vanskelig balansegang. Jeg prøver å høre på de rundt meg som sier at det ikke kommer noe godt ut av hvis jeg sliter meg ut såpass at jeg blir innlagt, men det er vanskelig. 

Disse to årene har vært fulle av utfordringer. Det har vært mange innleggelser. Det har vært mye "drama". Det har vært mye usikkerhet. Både i forhold til behandling, om jeg kan beholde leiligheten og livet generelt. Det har føltes(og føles) uutholdelig. Jeg er sliten. Men holder ut. 

I april tok jeg den tredje tatoveringen min. Den betyr utrolig mye for meg og har med de siste to årene og gjøre. Her er den helt fersk. 



veiskille



Disse hersens veiskillene
HVORFOR skal det være så vanskelig å velge "riktig" vei?

Jeg trenger en bruksanvisning for livet, NÅ!

Jeg står i nettopp en av disse hersens veiskillene akkurat nå. Og jeg aner ikke hva jeg gjøre. Uansett hva jeg velger så blir det feil, og jeg tør ikke engang tenke på konsekvensene. Jeg er så lei. Så utrolig dritt lei. Jeg er sliten, og finner ikke kreftene jeg så sårt trenger akkurat nå. «jeg er veldig bekymret for deg, du må hvile» sier behandleren min. «du må ta deg sammen» sier hodet mitt. «du må bare tenke positivt, så fikser det seg» sa en annen. 
Så blar jeg i en avis som ligger og slenger (noe jeg angrer like mye på hver gang) og lurer på om dette er en verden jeg vil tilhøre? Så mye ondskap. Så mye urettferdighet. Jeg blir fysisk kvalm. 

Jeg skulle ønske noen kunne ta valget for meg. Men det er det jeg som må gjøre. Jeg kan lytte til folks meninger men for å være ærlig gjør de meg bare enda mer forvirret og usikker. 

Jeg trenger den bruksanvisningen, NÅ!


 



Gnagsår

Lyder gnager i ørene mine. Og det er mer bråk enn vanlig her jeg bor. Alle lyder kjennes ut som gnagsår. Det er utrygt og ekkelt og ligge våken om natten og høre smerteskrik og ting som knuser i vegg og gulv. Men samtidig vet jeg at det like godt kunne være meg. Jeg får dårlig samvittighet for alle gangene jeg har utagert og skremt naboer og medpasienter. Og jeg vil så inderlig sterkt fjerne det som plager personen som uler dag og natt. 
Personalet i boligen prøver å berolige meg med at de har kontroll. Men jeg vet at hvis det pågår lenge nok, så må de ringe politiet. Jeg har lyst til å finne frem headsethet og koble vekk fra virkeligheten. Men alle lyder gjør jo vondt, så det funker ikke det heller. Har prøvd med ørepropper, men da hører jeg alle lydene i kroppen min. Ventilasjonsanlegget bråker. Hodet bråker. Verden bråker. 

Trenger stillhet. Men det blir jo aldri stille. 



Hei?

Nå er det evigheter siden sist. Har det noen gang gått så lang tid mellom to innlegg noen gang siden jeg opprettet bloggen? Tror ikke det.

Den fysiske helsa er bedre. Legene fant endelig ut hva det var, jeg fikk en ganske omfattende behandling, og nå er jeg nesten frisk igjen. Men rett etter at jeg følte meg nogenlunde på beina igjen fikk jeg kyssesyken som slo meg ut et par måneder. Så fikk jeg omgangsyken, så influensa, så omgangssyken igjen. Immunforsvar sa du?
I tillegg har livet vært tøft generelt. Kommer sikkert til å skrive om det etterhvert. Men tror jeg er tilbake i hvertfall, for herregud jeg savner å skrive. 



30.03.2016

Jeg savner å blogge. Jeg tenker «åh, nå trenger jeg å skrive». Men så blir jeg som regel avbrutt av at magen vrenger seg og jeg må løpe på do. Eller så ligger jeg i senga med feber og orker ingenting, eller vrir meg i smerter. Med andre ord: jeg er fortsatt syk. Legene klør seg fortsatt i hodet. Jeg tror jeg har vært mer hos legen de siste måndene enn jeg har vært noen gang (og det er mange). Blodprøver, urinprøver, ultralyd og røntgen. Sjekke puls, blodtrykk, lunger, hjertet og lymfekjertler. Igjen og igjen.
I skrivende stund er klokka fire på natta og jeg ligger og smågruer meg til legetimen min senere i dag. Nytt sykehus, nye leger, nye undersøkelser. Håper de kan gi meg et ordentlig svar.

Temaet i behandlingen for tiden er tillit.
«jeg forventer ikke at du skal stole på meg etter et halvt år eller ett år. Men en gang må du det, hvis du skal bli bedre» sa behandleren min på slutten av timen. Det skremmer meg. Men jeg vet det er sant. Er det tillit som er det store problemet? Er det derfor jeg ikke kommer videre? Er det derfor funksjonsevnen min bare går nedover? Er det på tide å fortelle hele sannheten? Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet bare at dette er fryktelig smertefullt, og at jeg er sliten. Hvor langt kan et menneske presses egentlig? Hvor mye tåler en kropp?

Det er så mye som foregår for tiden, samtidig står jeg bom stille.



12.02.16

Kroppen min begynner å bli sliten av å være syk og ha feber nå. Jeg lå rett ut hele julen og drakk rett i koppen med sugerør og knasket antibiotika. Rett over nyttår hadde jeg en liten innleggelse etter en fest som gikk over styr, så fikk jeg influensa, var nogenlunde i grei form i noen dager før jeg ble jeg syk igjen. Så jeg har nesten bare ligget rett ut siden midten av desember, nesten ikke orket å holde hodet oppe. Trodde jeg var på bedringens vei igjen, men ble brått dårligere. Legene fortstår like lite som meg av hva som skjer med kroppen min. Jeg har en haug av forskjellige symptomer som ikke ser ut til å henge sammen. Prøvene legene har tatt er ikke bra, men de klarer ikke å finne ut hva det er. Kroppen oppfører seg rart. Har ny time hos fastlegen min neste uke, håper på svar. For sånn her kan det faktisk ikke forsette -

for

jeg trenger kreftene mine til å kjempe alle kampene

som foregår oppe i hodet mitt

før jeg eksploderer.

«Kroppen min brenner og skriker», har jeg skrevet i dagboka mi. Den setningen går igjen over fem sider, for jeg fant ikke noe annen måte å beskrive smerten på. Intens? Altoppslukende? Uutholdelig? Jeg klorer meg fast, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg gråter mye. Også ligger jeg i senga, fordi kroppen min ikke orker annet. Skulle ønske jeg skjønte hva kroppen min prøver å fortelle meg. Jeg vet jeg ikke har vært spesiell snill mot kroppen min de siste årene, men vær så snill, ser du ikke at jeg trenger kreftene mine til å bekjempe noe annet nå?

Kanskje er bare kroppen lei. Lei av at jeg behandler den som en dritt. At jeg ikke hører på hva den forteller meg? Jeg hadde i hvertfall vært lei hvis noen hadde behandlet meg så stygt. Og det komiske her er jo at det er min kropp. Så jeg burde kanskje være lei meg selv? Og jeg ER lei meg selv, men ikke på den måten.

Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening engang, men det er kanskje ikke så viktig når alt er meningsløst.





Året 2015

Det er snart 2016. Det har ikke vært mye blogging i 2015. Egentlig har jeg masse på hjertet, men livet holder et hardt grep rundt halsen min. Jeg har så masse jeg vil skrive om, men så blir det aldri til at jeg gjør det lenger. Jeg har til sammen kjøpt over 20 skrivebøker dette året, fordi jeg vil skrive. Jeg vil få det ned på papiret og ut av systemet, men igjen - det blir liksom aldri sånn. Under «utkast» i arkivet på bloggen ligger det over 900 upubliserte tekster. Noen inneholder bare et eller to ord eller ett bilde. Mens andre er lange, men gir ikke noen mening. 

Hvordan skal jeg beskrive året 2015? 

Kaotisk. 

Desember 2014 skrives jeg ut etter å ha vært innlagt i over 13 måneder. Jeg ble skrevet ut til egen leilighet med bemanning, med en økonomi som går an å leve på, jeg kjøpte meg til og med ridebukse fordi jeg tenkte jeg skulle starte å ri igjen. Men ridebuksa ligger ubrukt innerst i klesskapet mitt. Jeg hadde et opplegg rundt meg. Kriseplan, individuell plan (som kommunen i ettertid mener jeg aldri har hatt), ny behandler og ny fastlege. Jeg visste jo at dette ville bli tøft. Det var ikke sånn at jeg trodde at nå er alle problemene mine borte og nå kan jeg bare late som de siste årene av livet mitt aldri har skjedd. Men at det skulle bli så til de grader tøft hadde jeg virkelig ikke sett for meg. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg reagerte når en av mine nærmeste fikk en alvorlig diagnose og hvordan det føltes og ikke bli trodd av behandleren jeg hadde, som førte til at jeg sluttet i behandling. Dette skjedde ganske tidlig i 2015 (februar) og det gikk hardt inn på meg. Men jeg tror jeg juger hvis jeg sier at det kun er derfor det siste året har vært tøft. Det var noe før det. Jeg klarer bare ikke helt sette ord på hva det var. Rett over nyttår skjer det noe. Med følelsene og tankene mine. Noe vondt og..rart? Det kom ikke sånn PANG, men litt gradvis. Jeg klarte ikke finne ord for det, det var bare jævlig galt. Men da februar kom sa det virkelig PANG. Ikke lenge etterpå hadde jeg et selvmordsforsøk og ble innlagt. Da jeg ble skrevet ut igjen var egentlig første tanke og prøve igjen og denne gangen skulle ingenting stoppe meg. Jeg hadde en bombesikker plan og hadde skrevet avskjedsbrev. Så var det noe som slo meg: jeg kan faktisk ikke ta livet mitt. Den var ny for meg. Jeg har jo tenkt «du burde ikke ta livet av deg fordi blabla og da blabla» men at jeg ikke kunne, den var ny. 



Så hva faen gjør jeg nå da? tenkte jeg. Den kvelden løp jeg. Jeg løp til beina ikke klarte å holde meg oppreist lenger. Og jeg skrek. Jeg skrek til jeg ikke hadde mer stemme igjen. Jeg faller sammen i gjørma midt i skogen og det er blitt natt. Da tikker det inn en melding på mobilen min som jeg har i baklomma. Det er nattevakta i boligen som er bekymret og lurer på hvor jeg er. 

Hva ble svaret på "hva faen gjør jeg nå da"? Alkohol. Og masse av det. Såpass mye at det er flaks at jeg lever i det hele tatt. Jeg orket ikke forholde meg til verden og livet. Jeg falt tilbake i gamle spor. Jeg som nesten ikke hadde smakt alkohol på flere år(fordi jeg levde så tett med foreldrene mine eller var innlagt) klarte meg plutselig ikke uten. Det ble mye bråk. Mye krangler og misforståelser. Etterhvert også med politiet. Jeg har ikke ord på hvor mange problemer alkohol har skapt for meg det siste året. Jeg er ikke stolt av det, for det er ikke kult og høre historier og se bilder/filmer av ting du ikke husker noe av fordi du var for dritings. Det er ikke kult og spy ned sofaer og biler. Eller å bli bært hjem fordi du ikke klarer å gå selv. 

Det tok ikke lang tid før folk rundt meg ble bekymret. Men jeg ga blaffen. For ingenting stemte i livet mitt uansett. Og jeg ble utrolig god til å juge og finne opp historier og unnskyldninger. Jeg ser jo nå at det er et problem, etter mange måneder, og at det kanskje var(er) mer enn vanlig ungdomsdrikking. Men faen så vanskelig det er å komme seg ut igjen av den onde sirkelen.
Jeg raste ned over 20 kg for jeg spiste jo nesten ikke. Og alkohol på tom mage fører jo sjeldent til noe bra. Selvskadingen ble verre. Jeg gjorde ting jeg har lovt meg selv at jeg aldri skulle gjøre og som jeg ikke engang visste at jeg var i stand til. 

Nei, det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Jeg skulle ikke bli svingdørspasient igjen. Jeg hadde ikke sett for meg at livet mitt skulle bestå av å våkne med tidenes fyllesjuke og prøve å finne ut hvor jeg er flere dager i uka, igjen. Jeg hadde ikke trodd at alkohol skulle komme før regninger. Jeg hadde håpt på et ganske stabilt liv. 

Jeg vil ikke ha dette livet. For det er for smertefullt. Uutholdelig. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal komme meg ut av det. Etter en sju måneders lang kamp fikk jeg ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Hadde aldri trodd jeg skulle begynne i behandling igjen. Men de rundt kjempet for meg da jeg ga opp. Uten fastlegen min vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort. Jeg unner ikke et eneste menneske å gå gjennom den prosessen. For den er jævlig hard. Hva med de som ikke har noen rundt seg til å være med på den kampen? 
Da jeg for snart et år siden spurte om å få bytte behandler håpte jeg så inderlig at de så meg som det jeg var. Et menneske som virkelig ville ha hjelp, men som ikke klarte det sånn situasjonen var. Det kostet meg utrolig mye og jeg ble totalt slått i fillebiter føltes det som. Og jeg bestemte meg for å aldri be om hjelp igjen. Det var bare for vondt å bli avvist. Dette måtte jeg bare klare selv også fikk vi se hvor lang tid det tok før det gikk i dass. Det tok ikke så lang tid. 
En dag kommer primærkontakten min inn med en gul post-it lapp med en time hos overlegen hvor jeg skulle snakke om medisiner. «faen» tenkte jeg. Enda en lege som skal prøve å få meg til å ta den medisinen jeg ikke vil ha. Og fordi psykiatere alltid har skremt meg. Men jeg valgte å møte opp. På slutten av timen spør han «når vil du se meg igjen da?». Jeg blir overrasket og spør hvorfor vi skal sees en gang til. Og han forklarer da at han er den nye behandleren min, om jeg vil. Etter mye om og men, endeløse diskusjoner med meg selv og andre valgte jeg å takke ja til å forsette hos han. Jeg syns det sier litt også (egentlig ganske mye), når jeg frivillig går til en psykiater. Fordi de skremmer meg så mye. 

Så der er jeg nå. Jeg går til behandling igjen. Jeg bor fortsatt i egen leilighet. Jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling to ganger, men sagt nei begge gangene for jeg hadde jo lovt meg selv og aldri be om hjelp igjen. 
Det er tøffe samtaler i behandling for tiden. Jeg står ved et veiskille igjen. Jeg kan velge å bestemme meg for at jeg ikke tør å åpne meg for en ny person og forsette å vandre i denne smertefulle, uutholdelige og onde sirkelen. Eller jeg kan velge å prøve å tro på det han sier, om at han vil hjelpe meg og at jeg kan stole på han. Men da risikerer jeg å bli avvist igjen. Og en ny brutal avvisning tror jeg faktisk ikke at jeg takler. Det gjør bare for vondt. Akkurat nå føles det ut som å velge mellom pest og kolera. Jeg er sliten nå, utslitt. Men jeg må ta et valg. 


//google



fortell meg at dette bare en drøm

vær så snill og fortell meg
at alt dette
bare er en drøm
et mareritt
og at jeg snart våkner 

vær så snill
fortell meg 
hvor normalt og kjedelig
livet mitt egentlig er
bare jeg våkner fra
denne
drømmen
dette
marerittet

men ikke lyv til meg
vær så snill

bare fortell meg at dette
dette går også over 

kan vi møtes på halvveien i hvertfall?





Jeg vil ut av dette, men vet ikke hvordan

Jeg sa så fint at skrivelysten hadde kommet tilbake, og det har den jo. Det er bare så utrolig vanskelig å konsentrere seg for tiden. Det har bare blitt halvferdige setninger som til slutt ikke gir noen meningen i det hele tatt. Jeg har ikke lest en bok på sikkert ett år og det å se på film eller tv-serie har jeg også gitt opp. Til og med musikk har bare blitt et forstyrrende element som jeg skrur av igjen med engang. Men nå våknet jeg og følte for å skrive og det ser ut til å gå greit. 

I skrivende stund er klokken straks seks om morgenen og jeg har sovet i nesten 18 timer i strekk (bare tatt medisiner og sovnet igjen). Enten har jeg vært så trøtt at jeg ikke har lagt merke til de andre tilsynene, eller så har personalet bare latt meg sove og ikke prøvd å vekke meg. Det fins hvis ikke noen mellomting mellom å gå søvnløs i dagesvis og sove 16-20 timer nå lenger. Prøver å huske når jeg følte meg uthvilt sist, men klarer ikke komme på det. Egentlig var det handledag i går, men kjøleskapet mitt er stapp fullt av mat som har gått ut på dato. 
Det er sånne dager nå hvor hver minste ting virker som å bestige fjell. Hvor jeg løper til jeg ikke klarer å stå på beina. Jeg vil ut av dette smertehelvete, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. 



Egentlig er jeg dritt lei av å klage, føler at jeg ikke gjør noe annet enn å sutre. Så vil derfor legge til at 21. septemeber ble jeg tante til en veldig fin, liten gutt. 
Vi holdt vel alle pusten en stund. Men trøstet oss med at dere var på det sykehuset og den avdelingen som er eksperter på kompliserte keisersnitt. Og det gikk jo fint. 

Velkommen til verden Isak. Håper livet behandler deg godt.



Den smerten, vet du

Du vet den smerten? Den jernkloen som tar et hardt tak rundt hjertet ditt og nekter å slippe taket før du svarer på meldinga eller ringer meg. Den (jævla) jernkloen som strammer og strammer mer for hvert minutt som går uten at jeg hører fra deg. Så viser det seg at du bare har sovet, glemt mobilen eller ikke hatt mer strøm. Men i mitt hodet raser tanker og bilder om mye mer dramatiske ting.

Jeg vet du har grått mye for meg, selv om jeg bare har sett det en gang. Nå gråter jeg for deg, hver dag, selv om du aldri ser det. 

Dette er ikke rettferdig, det du går gjennom. Du er for ung til å forfalle nå. Jeg vil så gjerne skru tiden tilbake til da du var den du pleide, før du ble syk, og bli der og nyte den tiden. For jeg visste ikke hva jeg hadde, jeg skjønte det ikke. Nå vil jeg bare at du skal bli frisk. Men jeg vet du ikke kan bli det, du har en kronisk sykdom. Hvem skal holde motet oppe når ikke legene gjør det engang?

Kjenner vi litt på samme smerte nå? 



Sommeren

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. En hel sommer faktisk. Jeg har brukt den siste tiden til å bli vant med livet "her ute" igjen - utenfor de låste dørene. 

I slutten av juni smalt det, jeg falt, ordentlig hardt. Jeg vet ikke om dette fallet hadde kommet uansett eller om den kom pågrunn av de dårlige nyhetene jeg fikk tidligere i år, men et stort fall var det i hvertfall. Alt jeg sliter med eskalerte. «jeg er oppriktig bekymret for deg, jeg er redd for at du enten kommer til å dø eller bli grønnsak». sa en til meg. Egentlig burde jeg vært "grønnsak" nå, sånn som jeg har oppført meg. Men av en eller annen grunn jobber kroppen fortsatt for meg, selv hvor slem jeg er mot den. 

Det har vært kjempe tøft. Mye tvang. Den første uka husker jeg stort sett ingenting av, som sikkert er like greit. Hadde kontinuerlig observasjon(fastvakt) de første seks ukene. Og har stort sett bare sett hvite vegger. Så på vei hjem igjen sa jeg «det er skikkelig rart å sitte i en bil» når jeg ble spurt om hva jeg tenkte på. Hørte etterpå hvor teit det sikkert hørtes ut. Skulle tro jeg aldri hadde sittet på med en bil før. 
De første dagene etter jeg ble skrevet ut var jeg stort sett hos foreldra mine fordi jeg fant et vepsebol på størrelse med to fotballer når jeg kom hjem. Fant ut tidligere i år at allergien min mot veps har blitt ganske mye verre siden sist jeg ble stukket, kunne derfor ikke bo der. Men nå har skadedyrkontrollen vært og fjernet både bolet og vepsene og jeg er endelig ordentlig hjemme igjen. 


Hagen, eller "buret" som jeg kaller det. Første turen ut i frisk luft på flere uker måtte dokumenteres. 

Siste uken av juni, hele juli og nesten hele august er tilbrunget på sykehus i år. Jeg slapp i hvertfall mas om både bursdagen min og ferie i år. Men det har vært tøft. Dette må være en av de tøffeste og vondeste periodene i livet mitt og den har vart i mange måneder nå. Hva skjer? Jeg vet ikke, jeg. Alt er bare så..jeg vet ikke.  
Jeg har så inderlig håpt at dette bare skulle være en "fase", noe som gikk over hvis jeg bare holdt ut lenge nok. Hvis jeg bare klarte å puste, klarte å eksistere litt til. Men sånn er det jo ikke. Men skrivelysten har i hvertfall kommet tilbake, etter og ikke skrevet noe på flere måneder. Har mye på hjertet. 

Nå sitter jeg og venter på at klokken skal bli elleve. Da har jeg time hos fastlegen min. Gruer meg så fælt. Har utsatt denne legetimen så utrolig lenge (5-6 år), men nå kunne den ikke utsettetes lenger. Har skrevet ned det jeg vil (må) si på et ark og håper jeg klarer å levere det.



Usanne rykter!

De siste dagene har det gått rykter om at jeg har tatt livet mitt, det har jeg altså ikke. Jeg vet ikke hvor det kommer fra heller? Jeg har ikke skrevet noe noen steder som tyder på det. 

Så jeg beklager til alle som ble bekymret og redd. Det er veldig lite hyggelig for både meg og de rundt meg å våkne til meldinger fra folk som kondolerer. 

Grunnen til at jeg ikke har svart på meldinger og slikt er fordi jeg ble innlagt på onsdag og er det fortsatt. Kan jo foresten fortelle at det ikke var på grunn av selvmordsforsøk. 

Det var egentlig alt jeg ville si og nå må jeg levere fra meg mobilen. Vi skrives når jeg kommer ut igjen.





Sommer

Det er under to uker, snart en, til jeg fyller 20 år, familien forventer at jeg må gjøre noe stort. Jeg vurderer om jeg skal ønske meg tandemhopp i bursdagsgave, men er rimelig sikker på at jeg ikke får et ja av legen både pågrunn av psyken og epilepsien (kunne selvfølgelig bare skrevet under på at jeg hverken har psykiske lidelser eller epilepsi, men vil ikke utsette fallskjermhopperen for noe fare). Folk begynner å få sommerferie. Mamma og pappa har startet "krig" med naboen om en dum reklameavis. Søsteren min er over halveis i svangerskapet. Jeg vurderer frem og tilbake om jeg skal bestille en legetime som jeg egentlig burde hatt for snart fem år siden. Jeg har endelig fått ny mobil, men nå er det dataen som er ødelagt. Kontakten med helsevesenet er bare kaos, det ser ikke ut som det finnes noe hjelp for meg på DPS - det er bare en evig drakamp som gjør meg totalt utslitt.
Prøver å finne noen som vil være med meg på tusenfryd OG være med opp i karusellene i sommer, da det å kjøre karusell er det eneste som får meg til å slippe å tenke på tunge ting, men det ser dårlig ut. Er ganske irriterende at jeg er den eneste i familien som ikke er redd/spyr av karuseller/berg-og-dal-baner. Men vet hvordan det er å være redd, så skal absolutt ikke prøve å presse noen. Det er snart to år siden bestemor døde, savner hun så fælt. 

Det er sommer. Det er 2015. Det er livet.

Håper alle får en så fin sommer som mulig



Redd for noe jeg egentlig ikke tror på

Dette innlegget er veldig personlig for meg. Det er noe jeg tenker veldig mye på. Men har aldri tørt å ta det opp ordentlig med noen, skulle ønske jeg hadde noen å drøfte det med. Håper jeg ikke fornærmer noen med dette innlegget, det er i hvertfall ikke meningen. 

Hva skjer egentlig etter man dør? Jeg tror ikke på gud og har alltid trodd (håpt) at når man dør så er man død. Død og begravet. Slutt på alt. Svart. Jeg har vært livredd for at det finnes et liv etter døden. Jeg har vært (og er) livredd for at det faktisk ikke går ann å unnslippe livet, at uansett hva man gjør er man dømt til å forsette å leve. Det må være mitt verste mareritt. Jeg skulle ønske det fantes ord som dekker hvor redd jeg er. Men det gjør det ikke. 
Samtidig skulle jeg ønske at jeg fikk mulighet til å møte de jeg er glad i som ikke lever lenger. En klem hadde vært fint. Det hadde vært fint å fortelle hvor mye jeg har savnet dem og hvor mye jeg har tenkt på dem. Både de som frivillig har valgt å avslutte livet og de som ikke valgte det. Men jeg må innrømme at om jeg måtte velge mellom å bli "helt borte" og forsette å leve(eller hva man skal kalle det?) så jeg fikk møte dem igjen, hadde jeg valgt det første. Føler meg som et elendlig menneske når jeg sier det. 
«hvis det finnes himmel og helvete vet jeg hvor jeg havner» og «hvis gud finnes er han ikke glad i meg i hvertfall» er noe jeg har sagt flere ganger. Det er ikke det at jeg tror på det, men jeg er likevel så redd for at det er sant. 
Flere ganger har jeg hørt at de jeg er glad i som har dødd forsatt får med seg hva som skjer med meg, passer på meg og tenker på meg. Jeg vet det er ment som en trøst, men jeg liker ikke tanken. Får de med seg det jeg gjør? Alt det gale? Ser de hvilket forferdelig menneske jeg er? Hjertet slår litt hardere når jeg tenker på det.  

Det er flere som har tatt kontakt med meg på mail og skrevet at jeg må ta meg sammen, at jeg kommer til helvete hvis jeg forsetter å utsette de rundt meg for den smerten det er å ha et sykt barn/venninne/slektning og hvis jeg tar livet av meg. Også er det noen som har prøvd å få meg til å tro på gud, fordi de mener at da vil livet mitt ordne seg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive når noen sier sånt til meg, jeg svarte dem, men husker ikke hva jeg skrev.
Det er jo nettopp det jeg er redd for. At jeg har gjort folk så mye vondt at jeg kommer til å straffes. Hva om det er absolutt ingen måte å få slutt på smerten? 

Jeg kan fortelle kort om en hendelse. Jeg hadde ligget på sykehuset i et par dager, bevisstløs etter et selvmordsforsøk. Jeg våknet og var så utrolig slapp og trøtt. Da jeg så rundt meg var det helt hvitt (de hadde trekt for skjermbrettene). Så hører jeg stemmen til en mann «vi beklager, men dette klarer ikke kroppen hennes», så hører jeg gråt. Jeg trodde en liten stund at jeg var dø. Før jeg hørte pipingen til maskinene jeg var koblet til, ser pulsmåleren på pekefingeren og kjenner surstoff under nesa. Da ble jeg dratt tilbake til den brutale virkelighet, da skjønte jeg at jeg lå på sykehuset og at det var legen som hadde snakket med foreldrene mine. 
Som dere skjønner overlevde jeg jo. «utrolig heldig» sa legen. Jeg har hatt (og har) mye dårlig samvittighet for hva jeg har utsatt foreldrene mine for, men den har brent seg fast. 
Jeg trodde virkelig jeg var død. Da jeg skjønte jeg at jeg hadde overlevd skrek jeg, veltet et bord og dro ut alle ledninger. Jeg løp nedover gangen i bare sykehusskjorte før jeg besvimte og det neste jeg husker er at jeg våknet i senga, tilkoblet til faenskapet igjen. Veldig spesiell(vond) opplevelse. 



Alt dette (og så mye, mye mer) er tanker jeg har kvernet rundt på i mange år, men det har vært ekstra i hodet mitt de siste månedene. På grunn av det jeg skrev om at en av min nærmeste har blitt alvorlig syk, men også fordi min søster er gravid og venter en gutt i oktober. Et menneske dør og et nytt menneske kommer til verden, er det ikke det man sier? Jeg fikk vite at jeg skal bli tante sist gang jeg var innlagt. Det stakk langt inni meg. Hva hvis jeg hadde lykkes med å ta livet mitt? Nå som det er så mye lykke i livet hennes. Hadde jeg ødelagt den hvis jeg døde? Får vondt inni meg når jeg tenker på det. Tante Marte liksom, kan umulig bare være meg som hører at jeg ikke passer til den tittelen. Men jeg er veldig glad på hennes vegne, jeg vet hun har ønsket seg barn lenge. Hun er førskolelærer og jeg vet hun kommer til å bli en god mor. Alle barn liker henne, hun er så tålmodig med dem.  
Senere i dag skal jeg og foreldrene mine møte foreldrene til typen hennes for første gang. Jeg har veldig, veldig lite lyst. Men jeg vet det betyr mye for henne, så jeg skal dra. Jeg vil så gjerne gi et godt inntrykk, men føler ikke at jeg passer inn i det hele tatt. Ser for meg at dette vil ende i en katastrofe. Vil bare bli ferdig med morgendagen.

 
Ser at dette bildet kan virke veldig provoserende. Men var ikke meningen at det skulle være pistol, bare så det er sagt. 

Når jeg leser gjennom innlegget ser jeg at det virker veldig banalt i forhold til hvor sterkt jeg føler på dette og hvor redd jeg er. Men det var det beste jeg klarte. 



Mobilen kastes i gulvet

mobilen kastes i gulvet
genseren er mer rød en hvit
jeg skriker
kom deg ut!
la meg være i fred!

hjelp? 



De siste månedene

«skal du tilbake til vanlig tid?» sier han og starter bilen.
«nei»
«når skal du tilbake da?»
«aldri» svarer jeg. 

Uka før satt jeg på venterommet og ventet på at behandleren min skulle komme. «er det noen spesiell grunn til at du er så nervøs?» spør han som er med meg. «jeg vet ikke» svarer jeg. Men egentlig visste jeg det. Jeg hadde bestemt meg for å spørre om det var mulig å bytte behandler. Jeg syns det var så ubehagelig å skulle ta opp temaet. Jeg klarte ikke sitte stille på stolen. Gangene ned til kontoret til behandleren virker alltid så lang, men denne gangen virket de ekstra lange. Ut av venteværelset, ned til høyre, så en lang gang, før man går til høyre igjen nedover enda en gang. Forbi masse kontorer. Jeg følger etter henne inn på kontoret og lukker døren bak meg og setter meg ned i den fordømte røde stolen med gule blomster, stolen som står alt for langt unna døra. 
Hun begynner med det vanlige spørsmålet. «hvordan har det gått siden sist?» og jeg svarer som jeg alltid gjør, «greit». Jeg angrer hver gang jeg svarer greit på hvordan jeg har det. Men gjør det alltid allikevel. 
Så begynte hun å snakke. Jeg husker ikke hva hun snakket om, men når hun var ferdig sa jeg «men jeg kom egentlig hit for å spørre om det er mulig å bytte behandler». Jeg er veldig klar over at det er vanskelig å bytte behandler, har hørt om en del andre som har vært i den situasjonen. Men det er vel verdt ett forsøk tenkte jeg. 
Hun spurte hvorfor jeg ville bytte og jeg forklarte hvorfor. «det tror jeg ikke på» var svaret jeg fikk. «du kan ikke bytte behandler hver gang vi berører et vanskelig tema». Noe stakk langt inne i magen min. Og jeg kjente tårene komme. Jeg kan ikke bytte behandler hver gang vi berører et vanskelig tema? Hvis det var sånn at det var tilfelle hadde jeg antakelig spurt om å bytte behandler sikkert tusen ganger til nå, men jeg har aldri spurt om det før. Jeg fortalte henne at det ikke var det som var grunnen, jeg hadde jo fortalt henne grunnen. Men hun trodde ikke på meg. I en hel time satt jeg og gjentok at det jeg fortalte henne var sannhet. Det var sånn jeg følte det og jeg visste jo selv at det var 110% sant. Men hun trodde forsatt ikke på meg. «jeg kan ta opp at du vil ha ny behandler, men du får antakeligvis et nei». Jeg følte meg så avvist, ikke fordi jeg antakeligvis kom til å få et nei, men for at hun ikke trodde på meg. Jeg løp gråtende ut av kontoret, ga faen i å vise frikortet, måtte bare ut derfra. 
Men jeg møtte opp neste uke, med et bitte lite håp om å få et ja. Men det gjorde jeg ikke. Hun gjentok det samme som sist. «enten forsetter du hos meg eller så avslutter vi behandlingen, vi fraråder jo sterkt at du slutter men det er ditt valg». Det var ikke noe vanskelig valg. Jeg klarer ikke snakke med en person som ikke tror på meg. Og jeg så heller ingen grunn til å forsette. Da er det bedre at plassen går til en hun tror på, som hun kan samarbeide med. «hvordan skal jeg kunne stole på deg når du sier du ikke stoler på meg?» spør jeg. Men da var timen ferdig så jeg fikk aldri noe svar på det. 
«men da avslutter jeg behandlingen da?» spør hun. Jeg nikker. Jeg får et «lykke til videre» og beskjed om at hvis jeg noen gang skulle ombestemme meg må jeg snakke med fastlegen min så han kan sende en ny henvisning, før jeg går ut av døra. 

Samme dag skjedde også to andre ting. Først fikk jeg vite at en som står meg nær har blitt syk. Prognosen er dårlig. Jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre, men det er det jo ikke. Det finnes ikke medisiner som kan helbrede sykdommen, men lindre de verste smertene og forhåpentligvis bremse utviklingen. Det er vondt å se en person som er i god form bli dårligere og dårligere. Men jeg skal ikke skrive noe mer om det, med hensyn til personen. 
Den andre tingen føler jeg heller ikke for å skrive noe om. Derfor blir dette innlegget kun om behandling. 

Jeg lå å gråt i tre dager. Hvordan kunne alt dette skje på en dag?I to uker forlot jeg nesten ikke soverommet. Hva var vitsen med å reise seg? Alt kom jo til å gå til helvete uansett. Så kom dagen hvor jeg skulle i narkose og etter det sov jeg nesten bare i to uker. Jeg fikk noen komplikasjoner så fikk ganske sterke smertestillende. Det gjorde meg ingenting, da slapp jeg å føle så mye. Jeg tok smertestillende og sov nesten til neste dose. Så ble smertene borte og jeg sluttet å ta de. Da kom helvete tilbake. Jeg følte meg så alene. Jeg hadde ingen jeg kjente, ingen å snakke med. En månedes tid før dette hadde jeg svart gamle primærkontakten min på melding at jeg ikke ønsket oppfølging, det angret jeg veldig på i ettertid. Men jeg ville ikke ha kontakt med noen heller. Skrek til personalet hver gang de prøvde å snakke til meg, kastet medisinene i veggen når de kom med de. Møtte ikke opp til avtaler. Sa jeg ikke ønsket en støttekontakt allikevel. Jeg var så utrolig sint på meg selv. 

Alt dette ble for mye for meg. Jeg orket ikke mer. Alt jeg sliter med eskalerte. Det kjentes ut som hodet mitt skulle eksplodere.Så klokken tre om natta hang jeg utenfor en bru, med to tunge gjenstander i belte og fire sterke armer rundt meg. På legevakta drev legen og politiet og nærmest kranglet om glattcelle eller innleggelse var det beste for meg. Legen mente jeg bare trengte å sove av meg rusen, mens politiet mente det ikke var trygt, at de kjente meg og ikke trodde det var rus som var problemet. Det ble innleggelse. Det samme gamle, brutalt og vondt. Så husker jeg ikke så mye før jeg våknet på sykehuset, etter to sprøytestikk. 
Jeg vet hvilke spørsmål som kommer i vurderingssamtalene. Jeg kan de. «har du konkrete planer om å ta livet ditt?», «hører du mye stemmer nå?», «hva er det du vil gjøre hvis du får komme hjem?». Jeg er så lei av de spørsmålene, kan dere ikke bare slutte å plage meg? 

Tok hadetbilde av rommet på sykehuset for å minne meg selv på at jeg ikke vil tilbake



Nå er jeg endelig hjemme igjen. Det er sendt en ny henvisning fra legen på sykehuset og fra fastlegen min, der det står at jeg ønsker ny behandler. Jeg har blitt lovt at den skal bli prioritert fort, men jeg er veldig usikker på om jeg skal begynne å snakke med et nytt menneske nå. Hvis jeg får et ja på å bytte behandler, hva om dette menneske heller ikke tror på meg? Jeg orker ikke gå gjennom det en gang til. Jeg lovte fastlegen min å gi det en sjanse, men denne gangen tror jeg ikke jeg klarer å holde det jeg har lovt. Jeg tror ikke jeg tør. Jeg kjenner jo at det ikke fungerer sånn det er nå, for dette er ikke levelig. Jeg har gjort utrolig mye dumt i det siste. Jeg har gjort ting jeg har lovt meg selv om andre at jeg aldri skal gjøre. Jeg har såret minne nærmeste mer enn jeg kanskje har gjort noen gang, jeg har falt tilbake i gamle mønster, ting jeg gjorde for mange år siden før noen visste om problemene mine.
«hvis du får et nei til ny behandler sender jeg en henvisning til noen driver privat praksis eller så kan du snakke med meg» sier fastlegen min. Men det frister mest og bare drite i alt som har med behandling i gjøre. «men du må ha hjelp» sier alle. Det er utrolig irriterende å høre. 

Det føles ut som det er ett år siden dagen da alt måtte skje på engang, men i virkeligheten er det "bare" litt over to måneder.Jeg vet jeg ikke har rett til å klage, det gjør bare så vondt. Jeg har gått mange år jeg uten å ha noen å snakke med og det vet jeg det er veldig mange andre som gjør også. Og det var JEG som valgte å slutte. Og det er ikke det å få plass på DPS som er vanskelig, for det står de (som de så fint sier) med åpne armer, problemet er å få ny behandler.Egoistisk er jeg. Dumme, dumme meg. 

*pang*



Death in the candystore



Fjellveggen

Dette diktet har jeg delt en gang før, kanskje to? Men det passer så bra nå. Visst jeg husker riktig skrev jeg det mens jeg var innlagt i januar 2013.

jeg løper og løper

i hundre og førti kilometer i timen

på slitne ben

rett mot en fjellvegg

forsent å bremse nå

skaden har allerede skjedd

det gjorde ikke vondt

(jeg lover)



Jeg vil så gjerne

jeg vil så gjerne tro på det du sier
men det gjør jeg ikke
for du har bevist
gang på gang
at jeg ikke kan stole på deg
det har jeg aldri gjort heller
men du trodde kanskje det
var du virkelig så naiv?


Tannlege

Da jeg forsatt var innlagt i fjor var jeg hos tannlegen og det ble funnet fire visdomstenner som må ut fordi de gjør vondt og ligger sånn at de kan skade tennene som ligger ved siden av, i tillegg var det vondt litt forskjellige steder i munnen. Så tannlegen sa hun kunne sende en henvisning til narkosebehandling siden jeg ikke klarer å utføre behandlingen på den vanlige måten. Det sier seg selv at når man så vidt klarer å pusse tennene er det umulig å borre og trekke tenner bakerst i munnen. Jeg så for meg en lang prosses med masse tull om hvilken lege som skulle skrive henvisningen (det ble det sist gang) og NAV-helvete for å få dekket behandlingen. Så jeg ble ikke overrasket da jeg fikk beskjed om at OPG-maskinen ikke fungerte. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake når de ringte og sa den var i orden igjen. Med andre ord tok det enda lengere tid før henvisningen kunne bli sendt. Det gikk over en uke før de ringte og sa at de ikke fikk den til å fungere så jeg ble sendt til en annen tannklinikk for å ta OPG-bilde der. 

Jeg kjente jeg ble litt fortvilet når jeg hadde signert og sendt inn samtykkeerklæringen to ganger og fikk en tredje i posten. Noe som gjorde at jeg ikke ble lagt i køen før langt ut i desmeber. Ventetiden for å få time er satt på seks måneder og det er veldig lenge når man har vondt i tennene. Sist gang jeg var i narkose for tannbehandling tok det enda lengre enn det også. Men for en ukes tid siden sa personalet i boligen at de kunne ringe å høre om det var mulig å få time litt tidligere. Ja, det er mye vits tenkte jeg. For forrige gang ble det purret på flere ganger men det hjalp ikke i det hele tatt. Det er ganske vanskelig å få lov til å få tannbehandling i narkose og enda vanskeligere å få time tidligere enn vanlig ventetid. Så jeg ble ganske overrasket da jeg fikk time 2. mars, når jeg egentlig skulle få rundt juni. Jeg trengte heller ikke å snakke med NAV for å få dekket behandlingen, en telefon fra personalet i boligen var nok. Det var en lettelse. Og henvisningen tok fem minutter hos psykiateren på sykehuset. Gikk egentlig mye lettere enn jeg trodde det skulle gå. 

Nå teller jeg timer og dager til 2. mars klokken halv ti, da setter jeg meg i bilen med kontakten min og drar til sykehuset. Jeg gruer meg veldig. Det minnner meg om første gangen jeg skulle i narkose. Jeg var femten år, kom på legevakta og etter noen undersøkelser fikk jeg beskjed om at jeg måtte operere. Kvelden før hadde jeg tilfeldigvis sittet og lest en artikkel om mennesker som har vært våken under narkosen og da visste jeg jo ikke at jeg skulle operere dagen etterpå. Jeg følte meg utrolig liten der jeg lå på operasjonsbordet og det virret 4-5 mennesker i grønne drakter rundt meg.
For ett par dager siden fikk jeg høre at jeg burde være vant til det nå siden jeg har vært i narkose fire ganger før og at det var jeg som hadde valgt den enkle utveien. Jeg klarer ikke å bli vant til det og for meg er ikke det den enkle utveien. Jeg gruer meg skikkelig, jeg gruer meg mer enn jeg gjør før sånne store møter med masse mennesker og da er det ganske ille egentlig. Jeg gruer meg fordi jeg ikke har kontroll på hva som skjer. Jeg sover og får ikke med meg noe av hva som skjer. Og med engang jeg sovner stikker de et rør ned i halsen på meg, jeg brekker meg når jeg tenker på det. Og når man er ferdig løfter de deg over i en seng, ubehagelig å tenke på. Egentlig får man jo beroligende før man kommer inn til tannlegen, men den medisinen tannlegene bruker reagerte jeg ganske sterkt på sist, da det ble ambulanse til intensiven. Så det får jeg ikke og de er ikke interessert i å finne et alternativ virker det som. Hele sykhussettingen minnner meg om mindre hyggelige oppleveser. Det gjorde det ikke akkurat noe bedre når jeg drømte at jeg våknet fra narkosen og de hadde trukket absolutt alle tennene mine, det var ganske grusomt. Det er foresten det nærmeste jeg har vært et mareritt på over ett år! Da begynte jeg på en medisin som hjelper mot mareritt, evig takknemlig for den. 
Jeg skulle ønske det var i morgen jeg skulle til tannlegen så jeg blir ferdig med det, men samtidig har jeg lyst å skyve det så langt vekk som mulig. 

Det er en uke til. Hjelp. 



Foresten

Det var noe jeg tenkte at jeg skulle spørre om i forrige innlegg, men glemte det visst. 

Jeg kom tilfeldigvis over en video på youtube. Jeg syns sangen i bakgrunnen var så fin. Men klarer ikke å finne ut hva den heter. Musikkgjenkjenner programmene finner den ikke og det kommer ikke opp noe når jeg søker på teksten(kan jo hende det bare er meg som ikke finner den). Har spurt på både instagram og twitter, men ingen ser ut til å ha noe svar på det. Kanskje den bare er laget spesielt til denne videoen. Noen som vet? 

OBS: i videoen blir et barn påkjørt.  



Nøkkeljakt og julen

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra innleggelsen bittelillejulaften var å gå på nøkkeljakt sammen med foreldrene mine. «har du nøkler?» spørte mamma da hun ringte meg. Nøkler? Kunne ikke brydd meg mindre. Men når jeg kom hjem fant jeg fort ut at der lå det ingen nøkler. Døra mi var ikke låst, men uansett hvor jeg lette fant jeg dem ikke. Politet sa de antakeligvis lå på legevakta og legevakta mente de lå hos politiet. De lå ingen av stedene. Så sykepleieren fra avdelinga som kjørte meg hjem foreslo og lete der politet hentet meg. Så vi gjorde det. Det var lettere sagt enn gjort. Hadde jeg mistet de?Falt de ut av lommene mine når politet la meg i bakken? Hadde jeg lagt de fra meg? Kastet dem i vannet? Jeg husket ingenting. Det så mørkt ut for det hadde snødd og hvor begynner man å lete på en parkeringsplass? Jeg begynte å bli ganske fortvilet, jeg hadde veldig lite lyst å fortelle de som jobber i boligen at jeg ikke klarte å finne dem. Det var litt krise, for den ene nøkkelen går til utgangsdøra der jeg bor og går derfor inn til flere andre leiligheter også. Men så fant vi ut at visst noen hadde funnet dem så hadde de kanskje levert de til en av butikkene i nærheten. Og heldigvis var det en snill sjel som hadde levert dem på matbutikken. Hvor vil jeg med å fortelle alt dette? For det første: hvor ekkelt, forvirrende og skummelt det er og ikke huske noe og hvordan det skaper problemer (det høres kanskje ut som en filleproblem, men for meg var det en utfordring). For det andre: Jeg tar nøklene, snur meg rundt og ser rett på en person som jeg ikke har snakket med på kjempe lenge. Det er alltid så kleint og ubehagelig når det skjer. For jeg er så vant til at når jeg møter på folk jeg før hadde god kontakt med, går vi begge rett forbi hverandre som vi aldri har møttes. Jeg har kuttet (fant ikke noe annet ord, sorry, plager meg og) kontakt med så si alle jeg var venner med. Men hun ropte nesten navnet mitt og ga meg en stor klem. Det var utrolig rart og uvant. Hun spurte faktisk om jeg ville komme til henne og spille biljard (vi spilte mye sammen på ungdomskolen). Jeg takket nei, men jeg vurderte det. Og det hadde jeg ikke gjort for ett år siden. 

Da sykepleieren kjørte meg hjem sa hun at jeg måtte prøve å sette grenser for hvor mye jeg orket i julen. Jeg syns det er vanskelig. Jeg vil ikke skuffe andre fordi jeg ikke orker. Men i romjula ble jeg bedt til middag. Jeg sa ja. Men noen timer før vi skulle dra, kjente jeg at dette går ikke. Jeg ville ikke presse meg for mye, for da vet jeg hvor jeg fort kan havne. Og det orker jeg ikke. Så jeg sendte en melding og sa at jeg ikke kom allikevel, fordi jeg følte meg i dårlig form. Det var faktisk kjempe vanskelig. For jeg vet at det er stelt i stand masse. «nå skuffer du henne veldig vet du» var det jeg fikk høre. Jeg gikk rett i kjelleren. Det var det jeg visste. Jeg bare skuffer hele tiden. Jeg er en byrde og belastning, jeg burde ikke ha mennesker i livet mitt. Jeg hadde håpt at jeg skulle få forståelse. Jeg har tross alt ikke vært så mye utenfor huset de siste årene, isolert meg, orket og gjort veldig lite. Og da er det ikke lett og plutselig skulle være så aktiv som det julen ofte blir. Jeg satt meg ned å gråt da de andre dro og jeg ble igjen hjemme. Det er hardt å høre sånt når man gjør så godt man kan, men allikevel er det ikke godt nok.
«hva gråter du for?» spurte nattevakta. Jeg svarte ikke men hadde lyst å si at jeg er verdens verste menneske. 

Julaften


Jeg lovte å skrive om hvordan det er å gå fra svart til blondt hår. Og det skal jeg gjøre, når jeg har kommet så nærme min egen hårfarge som mulig. Håret mitt ser mye bedre ut på bilde enn det gjør i virkeligheten. I virkeligheten er det så slitt at frisøren ba meg kure håret godt og ikke komme tilbake før om tre måneder, fordi det er så slitt at hun ikke tør å gjøre noe mer med det på en stund. Og det er mye rødtt/brunt bak i håret. Det er en lang prossess. Akkurat nå må alt blekes før det til slutt skal bli min mellomblonde hårfarge, som etterveksten, forhåpentligvis. Jeg har holdt på siden juni i fjor!

Tante har strikket votter til meg

Min julemusikk



Julaften

Jeg trodde jeg måtte feire julaften innelåst på psykiatrisk i år. Men kom ut for to dager siden. Jeg har skrevet flere ganger nå at jeg skal begynne å skrive mer igjen og det har jeg tenkt til. Og denne innleggelsen var litt spesiell tøff, så følte for å skrive litt om den. Det var foresten ikke selvmordsrealtert til dere som var bekymret for det. 

Jeg trodde først jeg var skikkelig fyllesyk for jeg våknet med en intens hodepine. Herregud, hvor mye har jeg drukket? så skal jeg til å løfte armen for å ta meg til hodet. Men det gikk ikke. Så ser jeg ned på hendene mine og ser at jeg ligger i belter. Hva har skjedd? Jeg husker ikke. Hvor er jeg? Så ser jeg at det sitter noen i rommet. «har du vondt?» spør han. «hodet mitt» svarer jeg. Så sier han noe jeg ikke får med meg. 
Jeg ser rundt i rommet og prøver å finne ut hvor jeg er. Så ser jeg at det ligger noe klær på gulvet som er opprevet. «hva har skjedd?» sier jeg med tårer i øynene. «politet kan være ganske brutale» svarer han som sitter og liksom passer på meg. 
Det plagget er kanskje det mest dyrebare jeg har. Det tilhørte ei venninne som døde for flere år siden og det er det eneste jeg har igjen etter henne. Jeg ble så sint og det gjorde så vondt å se at det bare lå slengt på gulvet og var helt ødelagt. Mamma kan sikkert sy det, men det blir ikke det samme. Jeg følte at nå som det var revet i stykker har jeg sviktet henne, nå igjen. Jeg klarer ikke beskrive følelsene som kom, det var bare jævlig vondt. 

«jeg blir bare mer urolig av å være her» sier jeg. «men vi må vite at det er forsvarlig å skrive deg ut, utskrivelse blir tidligst mandag». sier hun som skulle vurdere meg . «kan jeg komme på en annen avdeling da, vær så snill?» nesten trygler jeg. «nei, du må bli her på skjerma». Så begynte jeg å gråte. Det ble litt for mye for meg. Først finner jeg det mest dyrebare jeg har slengt på gulvet, opprevet. Så blir jeg ganske brutalt beskyldt for å ruse meg (det var ikke noe vi tror du har tatt noe, men du har tatt noe) på grunn av de store pupillene mine, men prøvene viste at jeg ikke hadde tatt noe. Så føler jeg meg ikke hørt i det hele tatt og de nektet å la meg være alene fordi jeg hadde konstant tilsyn. Så jeg slo hånda i veggen litt for hardt. Jeg gjorde dumme ting, jeg følte (og føler) meg utrolig liten og dum for når jeg hørte det. Men prøver så godt jeg kan og ikke tenke på det, men det er vanskelig.  

Jeg sa ingenting en lang stund. Til en kveld en jeg har snakket med før kom på nattevakt. Han hadde praksis der jeg var mye innlagt når jeg var under ungdomspsykiatrien. Jeg snakket ikke så veldig mye med han den gangen, men det var i hvertfall et kjent ansikt. Så da klarte jeg å si litt. Etter å ha vært innlagt en uke føler jeg meg mer klar for julen. 

Da jeg endelig fikk utgang, takket jeg ja til en liten gåtur. «oi, det er jo snø jo» var det første som slo meg når kontakten min låste opp døra så vi kunne gå ut. Det var plutselig blitt vinter. Jeg hadde ikke lagt merke til det siden det ikke gikk ann å se ut av vinduet på rommet mitt. Det er rart hvor lenge man føler man har vært låst inne når man er innlagt. Det føles myye lengere enn det egentlig er. 

Men alt dette betyr ikke at jeg skal falle tilbake til der jeg var. Hvor livet stort sett bestod av akuttinnleggelser. Jeg skal gjøre så godt jeg for ikke å komme tilbake til den sirkelen, jeg skal gjøre så godt jeg kan for og ikke høre ordet svingdørspasient igjen. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde meg unna det. Det skjer mye nytt i livet mitt akkurat nå, mer enn det har gjort på mange år. 

Det har passert midnatt, så det er jo julaften nå. Jeg gidder ikke å skrive om mitt forhold til jul og nyttår. For det har jeg skrevet og mast om flere ganger de siste årene. Jeg er ikke noe tradisjonsmenneske, men å sitte foran tven og se de faste filmene hver julaften med søstra mi kommer jeg til å gjøre. Mens foreldrene mine løper rundt i byen og handler inn de siste julegavene, selv om de sa de var ferdige for over en uke siden. . 

Vil ønske dere alle en så god jul som overhode mulig♥ 



Utskrivelsen

Jeg ble skrevet ut for to uker siden. Det var så rart å si hadet til personalet på avdelingen. Sist gang jeg var langtidsinnlagt valgte jeg å skrive meg ut på dagen. «jeg orker ikke mer av dette stedet» sa jeg på et møte før jeg dro hjem, dagen etterpå dro jeg til avdelinga, pakket sakene mine og dro. Så jeg fikk bare sagt hadet til de som var på jobb akkurat da. Har angret litt på det i ettertid for det var noen personer der som betydde en del for meg. 
Men denne gangen var utskrivelsesdatoen satt. Og den siste tiden kom en etter en inn på rommet mitt og sa hadet, ga meg en klem, tok meg i hånda og ønsket meg lykke til videre. «jeg kommer til å savne dere jeg, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si for bare noen måneder siden». sa jeg da jeg skulle si hadet til kontaktene mine. For det hadde jeg virkelig ikke trodd at jeg skulle gjøre. Men skal ha oppfølgning fra de ut juni neste år, så var ikke så vanskelig å si hadet til dem. Ser dem jo igjen. 
Men da mamma ringte og fortalte at hun og pappa satt og ventet på meg i bilen kjente jeg en klump i halsen. Jeg tok ned plakatene fra veggen, sjekket skap og kommoder for å forsikre meg om at jeg ikke hadde glemt noe. Så meg rundt. Sengen som jeg nesten ikke rikket meg ut i fra i lange periode, gulvet som jeg tilbrakte alle nettene på. Riftene jeg lagde på gardina og stolen. Det var så rart å tenke at dette rommet kommer jeg aldri til å se igjen. Hun som hjalp meg å pakke de siste tingene mine var også med meg ned for å bære det jeg ikke fikk med meg. Når hun ga meg en klem og sa hadet, tenkte jeg inni meg: ikke begyn å gråt nå, ta deg sammen, ikke gråt. Men når hun begynte å gråte klarte ikke jeg å holde tårene inne jeg heller. Tenk at jeg aldri kommer til å møte henne i gangene igjen, hun kommer aldri inn på rommet mitt igjen for å si at det er hun som er kontakten min denne dagen eller at nå er det middag. Vi hadde en del samtaler og spilte biljard sammen. Det ble en lang klem før jeg snudde meg, puttet alle vesker og poser i bilen, satt meg inn og så opp på vinduet til rommet som ikke lenger var mitt. 

Men det var på tide å komme seg ut nå. Jeg har vært innlagt i 15 måneder. Selv om det føles veldig mye lenger. Nå har jeg bodd i leiligheten i to uker, kommer til å skrive om det senere.



En stund før jeg dro fra avdelinga drakk jeg kaffe og spiste is sammen med psykolgen, primær og sekundærkontakten min og jeg fikk dette:

Bildet er hengt opp på veggen på soverommet mitt



29.10.14

Jeg hadde bestemt meg for å begynne å blogge mer igjen. Jeg hadde kommet ganske langt på et innlegg, så skjedde det noe. Og jeg så ikke noe vits i å blogge. Så vel egentlig ikke vitsen med noe. Men nå vil jeg prøve igjen. For jeg har lyst til å blogge. Jeg tror jeg trenger det og jeg har ting å blogge om også.

For det skjer faktisk ting i livet mitt

Jeg har fått leilighet som jeg har søkt om. Det hadde jeg aldri trodd da jeg ble innlagt i august i fjor, Det virker uvirkelig egentlig. Men jeg er veldig takknemlig. I går var jeg og særkontaktene mine å så på den. Det var veldig rart da jeg satt sammen med saksbehandeleren min og skrev under på at jeg takket ja til leiligheten og hun gratulerte meg. Da jeg ble spurt om hvor jeg ville bo tidligere i år svarte jeg «det bryr meg ikke», og jeg mente det. Jeg hadde vel blitt så vant til forholdene hjemme og så ikke for meg at det fantes noen annen mulighet. Men etter sommeren fant jeg ut at nei, jeg vil ikke flytte hjem til foreldrene mine. 
Jeg gruer meg til alle tingene som må på plass før jeg kan flytte inn. Blant annet turene til ikea, nå er det flere år siden jeg var der, men jeg husker det som jævlig svært og full av masse folk. Heldigvis skal særkontaktene mine være med meg dit også. Når vi satt oss ned å skrev en liste over hva jeg trenger i leiligheten kjente jeg at jeg ble litt stressa. «det er jævla mye» sa jeg.  

Da jeg var innlagt på akutten i fjor satt jeg på gulvet og snakket med en som jobbet der. Vi kom inn på temaet tatoveringer. «men hvorfor har du ingen tatoveringer visst du syns det er fint?» spurte han. «hva er vitsen med det» svarte jeg. På slutten av samtalen lovte jeg å ta tatovering visst jeg overlevde oppholdet på avdelinga jeg har vært innlagt på det siste året. Og nå er det faktisk bare litt over en måned til utskrivelsesdato. Så jeg sendte en mail til et tatoveringstudio og vips hadde jeg time en måned senere. 


(veldig vanskelig å ta bilde av sin egen rygg)

Jeg er veldig fornøyd og den betyr mye for meg. Selv om jeg ble litt skuffet med en gang jeg tok av plasten for foreldrene mine var ikke helt enige i at den var fin, men alle andre som har sett den har sagt den er fin. Så jeg prøver å tro på det. Det viktigste er uansett ikke hva andre syns. Jeg kjente jeg ble litt småirrritert når jeg flere ganger har fått spørsmålet om jenta slipper ballongen eller prøver å få tak i den. Fordi for meg har motivet alltid vært at hun slipper den. Jeg har ikke fortalt til noen hva den symboliserer og kommer nok ikke til å gjøre det heller. 
Motivet fant jeg på et mobildeksel, så jeg har ikke vært så kreativ som folk tror. Tatovøren gjorde den bare 25% større. 



Jeg lever jeg

For første gang på lenge har ikke bloggen vært i tankene mine i det hele tatt. Bloggen har vært mitt fristed. Men den siste tiden har jeg ikke følt at jeg har hatt noe overskudd. Det er jo over to måneder siden jeg skrev noe sist. Det er noen av dere som har spurt om jeg lever. Ja, jeg lever jeg. Så vidt vil jeg nesten si, for jeg har trodd at jeg skal dø. Ting har vært så vanskelig. Antakligvis tøffere enn noen gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det. Dette korte innlegget har jeg faktisk drevet med i over to uker. Takk til dere som har sendt meg melding og spurt hvordan jeg har det, takk for hjerter og klemmer. 

Denne henger over sengen min

Da jeg skrev på dette innlegget i går startet jeg et avsnitt med: denne uka kommer til å bli tøff. For det var egentlig meningen at jeg skulle i et møte i dag, med blant annet nav. 20 minutter før møte skulle være ringer de til avdelingen og forteller at det ikke blir noe av. Jeg ble veldig skuffet, fordi dette hadde jeg gruet meg til helt siden jeg fikk vite om møte. Og nå må jeg vente i en uke fordi det ble utsatt. Jeg hadde virkelig tatt meg sammen for og i det hele tatt klare å møte opp.I tillegg har jeg et annet møte i morgen som jeg også gruer meg forferdelig til. Jeg har lyst til å grave meg ned i et stort, svart hull og bli der. 

For noen dager siden vurderte jeg å slette bloggen igjen. Jeg var inne på siden hvor det stod: slett konto. Men så klikket jeg litt rundt på kontoen min. 629 innlegg, 147 innlegg i kladd, 6248 kommentarer stod det der. Jeg har hatt denne bloggen i over tre år nå og den har vært til god støtte for meg. Jeg har alltid syntes at det er lettere å skrive enn å snakke. Så jeg valgte til slutt og ikke slette bloggen allikevel.

Jeg har et mål om å være mer aktiv på bloggen. Håper jeg klarer det. Det er blant annet en som spurte meg om jeg kunne skrive et innlegg om hvordan min første innleggelse i voksenpsykiatrien var og hvordan det var og plutselig gå fra å være ungdom til voksen. Jeg tror jeg skal gjøre det. 
Visst dere har noen tips til hva jeg kan skrive om, så kom gjerne med forslag.  



Bursdag

Jeg har aldri nevnt noe på bloggen de gangene jeg har hatt bursdag, fordi jeg syns det er en ekstra tung dag. Jeg prøver å glemme dagen og håpe at alle andre gjør det også. Facebook er et utrolig dumt sted å være på bursdagen sin har jeg funnet ut. Men nå nærmer dagen seg med store stormskritt. Jeg har likevel takket ja til å være med søsteren min ut på bursdagen min. 
Heldigvis fyller jeg 19 år. Det hadde nok vært verre om jeg fylte 18 eller 20 år, for mange ser på det som spesielt. Men 19 derimot er vel ikke så stort? Jeg husker 18 årsdagen min. Da tikket det inn bursdagshilsninger hele dagen. «gratulerer med dagen martemor», «nå kan du endelig drikke og kjøre lovelig!», «gratulerer med den store dagen, nå er du endelig voksen», fikk jeg høre og lese i fjor. 
Jeg har så lenge jeg kan huske lurt på hva som er så spesielt med bursdager. Jeg husker jo at jeg syns det var fint å kunne gjøre noe ekstra for venner når de hadde bursdag, men min egen har jeg aldri sett på som noe spesielt. Feire at jeg er ett år eldre? Nei, vet du hva. 

Jeg vet ikke hvordan det var på deres skole, men på min måtte det alltid markes når man fylte år. De i klassen holdt hverandre i hendene mens de gikk rundt i ring og sang bursdagsangen, mens du stod i midten og skulle velge hvem du ville gå rundt i ring med. Jeg syns det var kleint og ubehagelig. 
Også er det gavemaset, da. Sånn ca. to månder før man har bursdag kommer spørsmålene om hva du ønsker deg. Jeg aner aldri hva jeg skal svare på det jeg. Jeg ønsker meg ingenting jeg, i hvertfall ikke noe du kan pakke inn i gavepapir. Til jul for ett par år siden ga jeg mamma og pappa en liten, gul lapp hvor det stod ett ønske: fred og ro. De ble ikke så fornøyde med det. Så det ender ofte med at jeg bare skriver ned noe så folk skal slutte å spørre. I år sa jeg til foreldrene mine at jeg ønsket meg penny board. hva skal jeg med skatebord?
Jeg liker ikke at folk kjøper gaver til meg. Jeg tenker: hvorfor skal de bruke penger på meg? Det er jo bortkastet. Og jeg fortjener det ikke heller. 

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg har et anstrengt forhold til bursdagen min. Jeg liker den bare ikke.

håper ingen ser meg 




 



La meg falle

                                    Skrevet desember 2011

jeg hater dette

jeg kjenner situasjonen

så alt for godt 

jeg vet at snart

faller jeg

med hodet først i bakken

fallhøyden er stor

livstruende stor

ikke prøv å ta meg i mot

for jeg vil ikke reddes

la meg falle



Hvorfor, visst, hva om?

Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvordan livet mitt hadde vært visst jeg hadde fått hjelp tidligere, visst noen hadde sett at noe var galt allerede på barneskolen. Jeg klandrer ingen, for jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule at jeg hadde det vondt. Jeg kan huske to episoder hvor noen har reagert. Den første gangen gikk jeg på barneskolen, var vel åtte-ni år, og en dame i familien min sa «du må få sjekket den ungen, hu er jo helt gæren!». Jeg hadde en periode der jeg slet med et voldsomt sinne. Helt uten grunn kunne jeg blant annet gå å dytte andre barn ned fra lekeaparater, både på skolen og andre steder. Ikke nødvendigvis fordi jeg ville bruke lekeaparatet selv, for som oftest gjorde jeg ikke det. Stakkars foreldrene mine, de må ha kommet opp i en del diskusjoner med andre foreldre. Jeg husker rektors kontor veldig godt, jeg hadde en del samtaler med rektor og inspektøren på skolen. Men så vidt jeg vet, ble aldri foreldrene mine kontaktet. En gang sa læreren min «det er alltid noe med deg».
Da jeg begynte i 5.klasse ble jeg mer rolig, jeg havnet ikke i så mye trøbbel lenger. Jeg ble stille og ville helst være usynlig. Jeg gruet meg til friminuttene og ville helst at vi bare skulle bli ferdig med timene så jeg kunne gå hjem. Det samme året skadet jeg meg selv for første gang med en passer. De to siste årene på barneskolen gikk jeg rundt med en smerte som jeg ikke skjønte. «jeg har vondt i magen» sa jeg noen ganger og trodde det var noe fysisk galt med meg,
Den andre noen gangen noen reagerte var jeg 14 år. «du har jo ingenting å bekymre deg over, du er bare 14 år, tenk på hva vi voksne må igjennom. Du skulle gått til psykolog du» sa en voksen person til meg. Det var ikke noe vennlighet i stemmen. «du skulle gått til psykolog du» ble ikke sagt fordi vedkommende var bekymret, men fordi personen mente jeg måtte ta meg sammen og slutte å oppføre meg som jeg gjorde. Den kvelden gråt jeg meg i søvn. Det føltes ut som å få et spark i magen. For det var akkurat det jeg visste, jeg var bare svak og taklet ikke livet. 

Det første halvåret på ungdomsskolen gikk ganske greit. Jeg så frem til å komme meg vekk fra barneskolen og håpte på at den forandringen ville endre følelsene og tankene jeg satt med. Men rundt juletider det samma året skjønte jeg at det ikke var tilfelle. De samma jævla følelsene fulgte med på ungdomsskolen også. Det andre halvåret i 8.klasse ble brukt på å gjøre så godt jeg kunne på skole, late som jeg hadde det bra og skjule selvskadingen. Denne smerten som jeg ikke forstod var fortsatt tilstede, men jeg skjønte fortsatt ikke noe av den. Det eneste jeg visste var at det det føltes uutholdelig.
I 9.klasse forverret ting seg. Plutselig gikk jeg i en gruppe som fikk ekstrahjelp på skolen i fag jeg tidligere hadde fått gjennomsnittelige karakterer i. Karakterene mine på skolen ble dårligere. Ikke dramatisk, men nok til at kontaktlæreren min tok meg til side og sa at jeg måtte ta meg sammen visst jeg ville forvente å få samme karakterer som i fjor. Jeg lovte å skjerpe meg. Men da jeg fikk karakterkortet på slutten av skoleåret hadde jeg gått ned i flere fag og fikk også nedsatt i orden. I karakterboka min står det at jeg gikk ned i orden fordi jeg kom mye veldig mye forseint på skolen (flere ganger i uka), "glemte" gymtøy og hjemmeleksene var jeg heller ikke flink til å gjøre. Vi fikk et ark der lærerne beskrev oss i hvert fag. Jeg ble beskrevet som: hyggelig, men lite aktiv i timene. At jeg satt i min egen "drømmeverden" og at jeg måtte delta mer i timene. Dette var også det året på ungdomsskolen hvor vi hadde svømming. Det klarte jeg å slippe unna ved å legge alle legebesøk (var mye hos legen på grunn av bena mine) og fysioterapitimer på den dagen og tidspunktet hvor svømming stod på timeplanen. Læreren min likte det ikke, men han godtok det. Selvskadingen eksalerte som gjorde at jeg trakk meg enda mer unna mennesker fysisk, fordi jeg var redd for at de skulle se eller kjenne kuttene under klærene mine. Jeg unngikk også lyse klær, fordi det var ikke sjeldent det oppstod blodflekker på klærene mine. Jeg husker en gang jeg satt med noen venner på dolly dimpels. Jeg skulle strekke meg for å få tak i rømmedressingen også skled erme på genseren opp og visste en del arr. «hva er det der?» spurte hun som satt ovenfor meg. «jeg kom borti noen busker i skogen» sa jeg og dro ned ermet. «men de er jo så store» sa hun da. «ja, det gjorde jævlig vondt» sa jeg så. Så begynte han som satt ved siden av meg å fortelle en historie om en skogtur, så ble det temaet glemt. Jeg begynte ikke å skade meg på armene før i 2010, uten om et par kutt som kunne skjules med en klokke og armebånd, jeg holdt meg til beina ganske lenge. Men denne kvelden hadde jeg glemt å ta på meg noe før jeg gikk ut.

Jeg husker så godt en dag, jeg tror jeg gikk i 9.klasse, hvor vi fikk et skjema på skolen hvor vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vårt var. Det var spørsmål om skole, venner, familie. livsglede og livet generelt. Også skulle vi ha samtale med helsesøster etterpå å snakke om hva vi hadde svart. Vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vårt var fra en til ti. Jeg krysset av ti på alle spørsmålene. Men det var jo en stor løgn. I samtalen med helsesøster så hun: «så fint at du har det så bra, det kunne jo ikke blitt bedre». Videre spurte hun «er det ingenting du er misfornøyd med?», «nei» svarte jeg og gikk fra kontoret hennes med en stor, vond klump i magen.

Så kom august 2010, det kom frem at jeg hadde det vanskelig. Verden raste sammen. Fasaden jeg hadde bygd opp over så mange år ble brutt ned. Jeg følte meg helt naken. Et politiavhør endte på krisesenteret og jeg fikk en dato jeg skulle ut derifra igjen. Men jeg ble der bare i et par dager. For en psykolog kom å snakket med meg og mente jeg var en fare for meg selv. Samme kveld var det noen som ringte krisesenteret og ville ha meg til vurdering på en akuttenhet. De mente det ikke var trygt at jeg var der. Jeg sa jeg ikke orket siden det var så sent på kvelden. Så isteden ble jeg skrevet ut, og fikk sove hjemme til dagen etterpå. Den natten så mamma og pappa inn til meg hvert 20 minutt. Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg så at mamma hadde sovnet i bilen under bilturen til akuttenheten neste morgen. Jeg snakket med 3 personer som mente dette ikke var alvorlig, jeg ble ikke trodd på. Men de mente at jeg allikevel skulle ha et par samtaler til, for sikkerhets skyld. Under en samtale noen uker senere, hadde jeg min første akuttinnleggelse. Visst de folkene jeg hadde snakket med hadde sagt at jeg ikke trengte oppfølgning den første samtalen, hadde jeg ikke levd idag.

14 år.

Også 14 år.



15 år.



Hver gang jeg er hjemme plager jeg meg selv ved å gå gjennom gamle bilder. Det gjør vondt. For jeg husker hvor vondt jeg hadde det, selv om jeg smilte hver gang noen tok frem et kamera. Før tenkte jeg ofte: hvorfor var det ingen som så smerten i øynene mine? Men nå skjønner jeg jo at den eneste grunnen til at jeg kan se den, er fordi jeg følte (og føler) på den. 


Det har vært en ekstra vond periode de siste ukene. Jeg har for det meste ligget i sengen og stengt alle ute av livet mitt. Jeg har ikke klart å snakke om hva som plager meg, jeg klarer det bare ikke. Men i helgen toppet deg seg, visst du hadde spurt meg på fredag hvordan jeg trodde jeg skulle ha det på mandag, hadde jeg svart: da lever jeg ikke. For jeg var helt overbevist om det. Og i den forbindelse har jeg blitt ekstra opptatt av barnedommen og ungdomstiden min. Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan havnet jeg i denne onde sirkelen? Hvorfor var ikke jeg med i russetoget i år? Det var nemlig 95kullet sin tur i år. Det var tungt å se at så mange jeg har gått på skole med hadde blitt russ. Når jeg sitter fast med vitnemål fra ungdomsskolen uten karakterer (utenom i mat og helse, fordi den karakteren ble satt i 9.klasse).

Min 17 mai: 



fordi..

Fordi smerten er så vond. Fordi det ikke finnes ord. Fordi ingenting betyr noe lenger.





for du er borte

for du er borte
død
og kommer aldri tilbake

jeg tenker forsatt på deg
og gråter
ved tanken på verdens urettferdighet
og at verdens snilleste gutt
aldri mer får se neste soloppgang

hvorfor deg
og ikke meg? 

På den siste meldingen jeg fikk av deg på facebook ba du meg med på skogtur sammen med hunden din, for å få meg i bedre humør. Jeg sa jeg ikke kunne. Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden to år og takke ja. 



Vektoppgangen

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til kroppen min. Det begynte i 7. klasse da jeg kastet maten min på skolen.

I 2013 bestemte jeg meg for å gå opp i vekt. Ikke fordi jeg syntes at jeg var for tynn, for jeg syns jeg var kjempe feit. Selv om fastlegen min sa jeg var undervektig, da trampet jeg ut av kontoret hans. Jeg bestemte meg for å legge på meg av helt andre grunner. Under en akuttinnleggelse i januar 2013 begynte jeg på en medisin jeg visste at jeg kom til å gå opp i vekt av fordi jeg har gått på den før. Samtidig hadde jeg vært igjennom en operasjon som gjorde at jeg ikke kunne tråkke på det ene beinet på over to månder, så da lå jeg stort sett rett ut i senga. Og det var da jeg bestemte meg for å legge på meg. Jeg var vant til å spise lite eller ingenting i perioder, så det var tøft. Jeg begynte å spise masse i lange perioder, så spiste jeg nesten ingenting også spiste jeg masse igjen. Og tallet på vekta gikk sakte mens sikkert oppover. Jeg tok meg selv i å sitte med en potetgullpose å gråte mens jeg stappet det i meg til jeg ble kvalm. 
Men plutselig en dag da jeg stod på vekta innså jeg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde da gått opp et tosifret tall og jeg så godt de kiloene jeg hadde lagt på meg. Hva i all verden har jeg gjort? tenkte jeg og ble kjempe fortvilet. Jeg hatet meg selv for det jeg hadde gjort og visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg

Da jeg hadde min siste samtale hos barnenevrologen i januar kom jeg opp i en diskusjon med en sykepleier. Før man får snakke med legen må man bli en sykepleier og måles og veies. Å måle høyden min var ikke noe problem, men da hun ba meg gå opp på vekta nektet jeg. Jeg klarte bare ikke tanken på at en annen person skulle se akkurat hvor mye jeg hadde gått opp siden sist jeg var der. «javel, vi får se hva legen sier da», sa hun i en alt annet enn vennelig tone. Jeg kjenner nevrologen og han vet mye om hva jeg sliter med og han tok det veldig fint, snakket med meg og vi ble enige. «tror du det går greit å bli henvist til voksen-nevrologisk?» spurte han. «jada, det går vel greit» svarte jeg. 

Da jeg var på det selskapet jeg fortalte om i et blogginnlegg for en liten stund siden måtte jeg gå midt i middagen for å gråte på do. En slektning jeg ikke hadde sett på en stund begynte å snakke til meg. «det er så fint å se at du har gått opp i vekt, du ser SÅ mye bedre ut, nå må du ikke gå ned igjen altså». Det var kjempe tøft å høre. Det minner meg på at det syns så godt at jeg har gått opp i vekt. Det er ikke første gangen jeg har fått høre det.

Så da jeg i høst begynte på enda en medisin som har gjort at jeg har gått ytterligere opp i vekt ble jeg direkte deprimert. Jeg satt og leste "skrekkhistorier" om folk som hadde gått opp 40kg da de begynte på denne medisinen. I en lang stund nektet jeg å ta medisinen fordi jeg ikke ville gå opp i vekt. Så da jeg snakket med legen sa han at vi godt kunne prøve å trappe ned på medisinene mine, jeg har gått på mye medisiner og jeg ble beskrevet som veldig sløv. Men da jeg begynte nedtrappingene ble jeg veldig dårlig og jeg måtte trappe opp igjen.
Før jeg dro på permisjon i påsken måtte jeg snakke med overlegen igjen fordi han måtte vurdere meg etter overdosen. Etter en lang samtale fikk jeg dra hjem og da bestemte vi oss for å øke dosen litt til, jeg var ganske skeptisk men det har faktisk gjort hverdagen min litt mer levelig.

Det har vært kjempe vanskelig å forholde seg til vektoppgangen. Det har utløst så mange tanker og følelser. Men jeg har ikke hatt noe lyst til å snakke om det, fordi jeg skammer meg så fælt over det. Jeg har så vidt klart å skrive om det i dagboken min, for jeg vil ikke se det svart på hvitt. Og visst noen tar det opp som tema blir jeg stresset og nekter å snakke.
Til jeg var 14 år holdt jeg meg i grei form, jeg gikk en del og syklet masse. Pågrunn av smerter i beina var fysisk aktivitet aldri noe jeg gjorde masse av, for det har vært smertefullt så lenge jeg kan huske. Men jeg hadde en firer i gym og tenkte aldri at jeg var i dårlig form. Jeg klarte meg helt fint. Men da jeg fylte 15 og livet mitt virkelig falt i grus, sluttet jeg å gå ut. Jeg har stort sett vært på rommet mitt. Og lite aktivitet hjelper jo ikke akkurat på vekta. 

Bilde under fant jeg tilfeldigvis i en skuff for noen måneder siden. Jeg ble ganske overrasket da jeg fant det, jeg hadde helt glemt det. Det ble tatt i 8. klasse og jeg var 13 år. Jeg husker den dagen veldig godt. Det var en av de første skoledagene på ungdomsskolen. Lærerne tok bilde av alle, for å legge det i en perm så de skulle kjenne oss igjen visst vi gjorde noe galt. Jeg rev det i stykker samme dag som jeg fikk kopien, for jeg syns jeg var så stygg.



Senere idag har jeg min første time hos den nye nevrologen.Jeg syns det var litt trist å slutte hos barnenevrologen, for han var så grei (sikker fordi han jobber med barn). Han virket oppriktig intressert i meg og jeg følte meg ikke kastet på dør før jeg var ferdig å snakke. Men jeg har egentlig har vært heldig, for egentlig flyttes du over til voksen-nevrologisk når du fyller 16.
Etter jeg har vært hos nevrologen skal jeg til et annet sykehus og snakke om føttene mine. Dagen etterpå skal til en annen lege igjen. Jeg gruer meg litt til til idag og imorgen. Jeg liker ikke leger, jeg blir stresset av dem. Men da er det kanskje like greit at alle tre legetimene går over to dager, så er jeg ferdig med det.

 



Jeg sprakk

For en stund siden skrev jeg at jeg hadde lovt meg selv og aldri lenger havne i situasjoner som endte med tvang og akuttinnleggelse, det løftet klarte jeg ikke å holde. Men for en god stund siden lovte jeg meg selv enda en ting: og aldri ta en overdose igjen. Det løftet klarte jeg heller ikke å holde, jeg sprakk. 
Forrige uke havnet jeg igjen på sykehus etter en overdose. Livet var for smertefullt og vanskelig og jeg så ikke noen annen utvei. Jeg ble funnet på badet mitt på avdelinga og ble kjørt til sykehuset med ambulanse. Jeg husker veldig lite av de første tre dagene, jeg var så si ikke våken, jeg kan huske at jeg skrek, men husker ikke hvorfor.
Så våknet jeg. En lege stod over meg og sa navnet mitt. Jeg begynte å gråte, jeg hadde ikke klart det denne gangen heller. Jeg var sint og fortvilet, på alle, men mest meg selv. Jeg vrei meg i senga, slo og sparket etter sykepleierne som bare prøvde å gjøre jobben sin. Og enda sintere ble jeg da jeg fikk høre at de ansatte hadde gått gjennom hele rommet mitt for å se om de fant flere tabletter, mens jeg lå på sykehuset.

I stedet for å dø, endte jeg opp med en alvorlig lungebetennelse fordi jeg hadde fått oppkast ned i lungene, som måtte behandles med antibiotika intravenøst, så jeg måtte bli på sykehuset enda lenger. På fredag kom jeg tilbake til avdelinga, med halen mellom beina og resept på en tablettkur (det er forresten de jævligste tablettene jeg har vært borti). Vet dere hvor liten jeg følte meg når legen sa jeg hadde klart å pådra meg en lungebetennelse, da formålet var å dø? Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le når han fortalte meg det.

«livet ditt kan bare gå en vei nå, jeg tror ikke det kan bli noe verre» sa primærkontakten min. Hun så på meg og skjønte hva jeg tenkte. «det kan jo bli værende sånn det er nå, visst du ikke klarer å jobbe sammen med oss». «hva tror du skjer visst du forsetter det gamle livet ditt?» spurte hun, «det overlever jeg ikke» svarte jeg og begynte å gråte. 

Jeg merker at jeg har blogget lite etter at jeg ble innlagt på den avdelinga jeg er nå som var 31 oktober i fjor. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har noe å blogge om, for jeg har antagelig mer å blogge om enn noen gang, men det er rett og slett fordi livet har vært så smertefullt at det har vært vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn sykdom og indre demoner. 
Noe skjedde forrige sommer, noe forandret seg. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg gikk rundt og var konstant redd og skjønte ikke hva som skjedde. Men jeg turte ikke si det til noen, jeg var redd de skulle tro jeg var gal, så jeg gikk med det alene helt til jeg ikke klarte mer og ble tvangsinnlagt i august. Tiden fra jeg ble innlagt i august har vært den verste og vondeste perioden i livet mitt. Derfor var det ekstra vanskelig å miste de faste behandlerne mine akkurat da, overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien har vært tøff. Det har skjedd mye den siste tiden, som jeg ikke ønsker å dele her på bloggen, som jeg ikke er stolt av, men som har vært hele livet mitt den siste tiden. Det har vært svært tøft å bli kjent med nye mennesker her på avdelingen som jeg liksom skal åpne meg for. Jeg har bannet og skreket og løpt fra samtaler. Jeg har grått mye og ligget under dyna og nektet å snakke. 
Kontaktene mine på avdelinga merket fort at jeg egentlig ikke var innstilt på å jobbe med det som er vanskelig og skjønte også at det var helt andre grunner til at jeg takket ja til plassen. Jeg trodde og håpte at det var grunn nok til å kaste meg ut. Ja, denne gangen håpte jeg faktisk at de skulle kaste meg ut. Jeg ble derfor veldig overrasket når de ikke nevnte utskrivelse engang. Samtidig er det litt godt og ikke bli gitt opp. Da jeg bodde på en psykiatrisk institusjon forrige gang, følte jeg at de ga meg opp nesten før jeg fikk tråkket over dørterskelen. Det ble snakk om utskrivelse etter bare et par uker! Jeg følte at de ikke tålte det jeg hadde på hjertet og fikk aldri ro til å virkelig jobbe med det jeg slet (sliter) med. Sånn er det ikke denne gangen. Følelsen av å oppta en plass til en som virkelig trenger den og er innstilt på å bli bedre har plaget meg mye, men hele tiden sier folk at jeg er verdt plassen like mye som alle andre. Så var det det å tro på hva de sier da. 

Igår dro jeg hjem på permisjon og skal bli her til fredag. Jeg trenger ikke å skrive hvor mye jeg hater høytider, for det har jeg gjort så mange ganger før, men påske er tross alt bedre enn jul syns jeg. 
 



I garderoben under jakkene

Fordi det er bedre å sitte i garderoben, alene, under jakkene, enn å få de samme ubehagelige spørsmålene for 20 gang den kvelden:



Les mer i arkivet » Juni 2017 » April 2017 » Februar 2017